På denne siden ønsker vi at valpe kjøperene våre vil skrive inn og gjerne sette noen bilder av sine håpefulle "nuffer", har man en slik hund er det alltid noe og skrive om.

Denne siden skal dere kunne disponere fritt, det blir dere som er manusforfattere her. Bare send stoffet inn til Webmaster og han sørger for at dere får inn det dere vil. Og husk dere må gjerne komme med ting dere lurer på i forbindelse med det og   ha hund, både på godt og vondt. Vi ønsker mer åpenhet rundt rasen vår. Så ta pennen fatt og hjelp oss og lag en levende hjemmeside.

Vennlig hilsen

Randi Og Ole

 

Innhold:

Hilsen fra Aud Ingunn og Kjell Petter Lura
Hilsen fra Roar og Wenche (22. Mars 2014)
Herlige Bikkjehaugen c",) (22. Mars 2014)
Yalmar er bare verdens beste hund (26. Januar 2013)
Sommerhilsen fra meg og Ylva!
Hilsen fra Gubrandsdalen! (28. September 2009)

Sensommerhilsen fra Kaos (3. september 2008)

Hilsen fra Aiko (31. august 2008)
Heisann (22. august 2008)
Hilsen fra Lara (10. august 2008)
Hilsen fra Nøtterøy (10. juni 2008)
Vår, sommer hilsen (2. mai 2008)
Hilsen fra Nøtterøy april -08 (24. april 2008)
Hilsen fra Xenon og Raiko (21. mars 2008)
Påskehilsen fra nøtterøy (21. mars 2008)
En "vårhilsen" fra Asker (29. februar 2008)
Februar hilsen fra Lofoten (14. februar 2008)
Julehilsen fra nøtterøy ( 17. desember 2007)
Sommerhilsen fra nøtterøy (4. august 2007)
Hei. Inga Berit Hovde (1. juli 2007)
Hei alle sammen! Runi Neergaard (28. juni 2007)
En sommerhilsen fra Max og Prima i Asker, Espen Pettersen (7. juni 2006)
Jackpot og Jupiter, Inga Berit Hovde (23. februar 2006)
Bamsemums, Mette Gregoriussen (8. februar 2006)
Jokerman, Marianne (26. desember 2005)
En liten hilsen fra Max sin familie, Espen Pettersen (25. desember 2005)
Til minne om Tutta, Lisbeth Arnesen (14. august 2005)
Her er hvordan det går med Max fra M-kullet, Espen Pettersen (17. juli 2005)
Hvordan går det med Maja's søsken, Winnie Gjerdalen (23. juni 2005)
Hei - her er jeg etter ett år i ny flokk, Runi Neergaard (17. juni 2005)
Endelig kom Max til Asker, Espen Pettersen (10. mars 2005)
Bikkjehaugens Frk. Fia (5. mars 2005)
Endelig kom Maja, Winnie Gjerdalen (5. mars 2005)
Morten's glade familie (2. mars 2005)
En fortelling om våre nuffer, Tove Lien (26. februar 2005)
Et innlegg fra Brumle's matmor, Runi Neergaard (23. januar 2005)

Hei Randi og Ole.

Det er tragisk å registrere at andre oppdrettere velger å spre rykter om ”valpefabrikk” som kun kan oppfattes som noe negativt om deres oppdrett. Vi har hatt nuffe fra 1976, 9 i alt fra forskjellige oppdrettere. Jeg har også vært medlem siden 1980 da Rogalandsavdelingen ble startet og vært leder der i mange år og er nå tilbake som leder. Dessverre har jeg opplevd at det i oppdrettermiljøet har vært forskjellige personangrep og konflikter mellom forskjellige oppdretter og aktive medlemmer opp igjennom årene. Jeg har opplevd det til stor skade for vår rase og vårt miljø. Det er tragisk at vi i vårt miljø skader fremme av vår rase og at mange valpekjøpere reagerer negativt på det de kan oppleve bl.a. på utstillinger. Jeg hadde håpet at vår rases lynne hadde mer preget oss som eiere og oppdrettere av vår rase. Selvfølgelig er det naturlig og viktig at det er flere meninger og tanker om hva som kan være bra, ut i fra de forskjellige erfaringene de enkelte har, men det bør føre til en dialog som kan medvirke at vi kan forbedre arbeidet for vår rase.

Som nevnt har vi kjøpt nuffe fra flere oppdrett, men har aldri opplevd mer støtte og hjelp som vi har fått fra Randi og Ole. De to siste hundene har vi kjøpt hos Bikkjehaugen og med unntak av den første vi kjøpte i 1976, hos en oppdretter i Larvik, har vi ikke hatt bedre hunder, når det gjelder lynne og eksteriør enn dem vi har fått fra Bikkjehaugen. Vi er ikke akkurat de som reiser på flest utstillinger, men er gledelig fornøyd nå disse har fått CK verdi når de har blitt stilt. I tillegg har de også vært HD og AD fri. Ingen av våre hunder fra Bikkjehaugen har heller hatt hud-/ eksem problemer i motsetning til noen av de andre vi har hatt. Randi og Ole har ikke krevd at vi stiller, slik som andre har gjort, men i sin glede over at vi noen ganger har gjort det har Randi stilt opp med siste finpuss (klipping) før utstilling og også hjulpet til med å stille dem i ringen. Den velvilje og hjelp har vi satt enormt som pris på. Vi har utrolig mye å lære om utstilling og fått utrolig mye hjelp og råd. Vi har virkelig fått oppleve at de har stilt opp for og hatt omtanke for sine valpekjøpere.

Vi vil vel tro at når 6 av deres nuffer / avkom er bland de 10 beste på mestvinnende hannhund for 2013 og at de har første plass på oppdretter listen skulle jo tilsi at de gjør et godt arbeid for å ta vare på vår raste og har en positiv utvikling i sitt oppdrett.
Vi mener jo at alle de som driver oppdrett har de beste hensikter med det de gjør for å ivareta vår rase, men det blir ganske tragisk når det ender opp med personangrep mellom oppdrettere.

Vår erfaring som valpekjøper fra Bikkjehaugen er de beste og som vi kan gi de beste anbefalinger.

Beste hilsener

Aud Ingunn og Kjell Petter Lura


Vi har så lyst å dele vår erfaring med Bikkjehaugen oppdrett.
For 2 og ett halvt år siden fant vi helt tilfeldig oppdrettet på NKK sine sider. Tok kontakt med Randi på mail, og det gikk ikke lenge før vi ble bedd til Bikkjehaugen for å se på en hund.
Og der var vår vakre Poker. Det ble kjærlighet med første blikk.
Vi fikk lov å ta han med oss hjem samme dag. Og med oss hjem i "hjemposen" var Randis ord om at vi måtte huske at vi nå hadde kjøpt hund av en seriøs oppdretter så om vi fikk problemer,store eller små,så var det bare å ringe og de skulle hjelpe oss så godt de kunne.
Nå 2 og ett halvt år senere har vi lært utrolig masse av Randi og Ole. Vi har fått opplæring i hverdagsklipp,utstillingsklipp,utstilling og mye mer.
Men det beste av alt er at vi på toppen av alt dette fått 2 gode venner som vi er blitt så utrolig glad i.
Og ikke minst vår utrolig vakre gode snille Poker. Vi er nå 100% forelsket i denne fantastiske rasen,dens gode gemytt og godhet.
Så ønsker å rette en stor takk til dere på Bikkjehaugen for tett oppfølging,gode råd og fantastiske hunder.
Helt til slutt må vi jo legge med noen skryte bilder av vår vakre Poker gutt.
MVH
Roar og Wenche

For 6 år siden ble vi lykkelige eiere av vår første nuffe. Hadde vært i tenkeboksen ei god stund, og tittet på flere hjemmesider.
Valget falt på Bikkjehaugen fordi der så det ut til at hundene fikk være sammen med familien, både store og små.
Dette gir trygge hunder.
Ringte til Randi, (fortsatt litt usikker)men du verden for en energi og engasjemang. Fikk lyst på nuffe ja :-)
De hadde igjen ei tispe, ei helt fantastisk ei selvsagt. De sendte bilder av henne med engang, og da var jo vi solgt iallefall.
Det ble flytur allerede dagen etter, og Randi hentet meg når jeg kom med toget.service :-)
Vell hjemme på Bikkjehaugen ble vi møtt av verdens fineste valp Dina og mammaen hennes Blenda. Var hjemme der i noen timer og ble bedre kjent med valp og mor, og noen fantastiske oppdrettere. Fikk også sett på de andre nuffene, fine og velstelte alle som en.
Fikk med mange gode råd om hundeoppdragelse, og ikke minst vi måtte ringe når som helst.
Det var ei trygg lita frøken jeg hadde med hjem, hun har vell vært som valper flest med litt fantestreker.
Hun har passet på både kaninunger og kattunger.
Sommerern 2012 hadde vi ett kopplam, det spiste til og med hundemat :-) En ettermiddag vi var i fjøset fikk vi telefon om at noen i byggefeltet 1,5km unna hadde besøk av en stor hund og ett lam :-) De snakker om det enda.
Vi skal nå nedover å hente en valp til og gleder oss mye hele familien.
Det skal dere ha.
Ole og Randi dere gjør en kjempejobb, og er alltid like positive :-)
Det er trygge og omgjengelige hunder som kommer fra Bikkjehaugen.


Hilsen Dina og familien fra fosen.

Tenkte det var på tide og skrive litt om Yalmar.
Nå er han over 9 mnd og han har vært vår hund i ca 6 mnd.
Vi fulgte litt med på Bikkjehaugen sine sider og i juli så vi plutselig at Yalmar var ledig. Vi tok kontakt med Randi og var på besøk en mandag.
Vi falt pladask for lille Yalmar men vi synes de voksne hundene var veldig store. De to yngste i familien var helt klare for å få Yalmar hjem til oss.
Men de to eldste var litt betenkte. Så vi dro hjem for å tenke litt på det.
Men vi fant fort ut at vi kunne jo ikke la Yalmar gå fra oss, han føltes litt som vår hund fra vi så at han var ledig.
Så onsdag samme uka dro vi tilbake for å hente han. Randi sa han kom til å vokse med oss og det stemte ganske bra.
Nå veier han over 60 kg men han er fortsatt den lille gutten vår. Vi synes slett ikke han er så stor.
Men vi skjønner jo at han er over middels etter utropene fra folk som ikke har sett han før eller ikke har sett han på en stund. Vi ser jo at han er en god del større enn de fleste andre hunder men det er jo ikke Yalmar som er så stor det er heller de andre som er litt små :-)
Yalmar er en glad og herlig hund! Han elsker å være ute og vil sjelden inn. Gå på tur i skogen å få snuse rundt er helt topp. Han elsker å bade, tok sitt siste bad for sesongen i et skogsvann i slutten av november. Og han bare elsker å hilse på mennesker og spesielt andre hunder!
Vi har gått på et par hundekurs i høst. Han har lært noen triks men er ikke spesielt lydig når han går løs og vi roper på han. Spesielt ikke hvis det er andre hunder og hilse på eller at det er noe annet spennende og utforske. Men vi skal nok jobbe litt mer så får vi se hvem som vinner til slutt :-)
På et av kursene var vi i Maridalen en søndag. Det var ca 50 hunder der og det ble delt ut en sjarmørpris, og den vant Yalmar! Og det var slett ikke ufortjent synes vi :-) Det er klart det er utfordringer også med å få hund.
Yalmar ville i starten absolutt ikke være alene hjemme, han ula og bjeffet og gjorde fra seg inne både stort og smått.
Matmor var dypt bekymret for hvordan dette skulle gå når skole og jobb begynte i midten av august. En venninne som også er hundeeier prøvde å trøste. Det kommer til å gå så bra. Hunder er vanedyr og sover rundt 16 timer om dagen.
Husk at han er en liten gutt enda, han kommer til å like å være alene etterhvert. Og det stemte gitt! Bestefar som bor i nærheten kom og luftet han et par ganger om dagen i begynnelsen før minstemann kom hjem fra skolen i to tiden.
Og etter et par dager var mye gjort og etter en uke gikk det helt supert. Mange mente vi måtte legge han i bur men vi hadde ikke lyst til det. Og bur har han heller aldri vært i, han har et avgrenset område og være på når vi ikke er hjemme og det fungerer bra for oss i allefall. Men han er veldig selskapssyk og liker best å få være med på det som skjer.
Yalmar er med på fotballkamper, bursdager, til og med på et foreldremøte. Vi liker å ta han med oss så fremt det går.
Liker ikke at han er alene på kvelden når han har vært hjemme alene hele dagen. Han liker også godt å kjøre bil. Vi skulle dra til fjells forrige helg. Da var han ute mens vi pakket i bilen. Han var stengt bak et gjerde og han bjeffet og hoppa rundt.
Skulle liksom si ikke glem meg da dere. Og da vi slapp han ut fra gjerde løp han rett bort til bilen og hoppet inn.
Ikke snakk om at dere skal dra noe steder uten meg nei! På den fjellturen var han med på langrennstur for første gang.
Det gikk overraskende bra! Men det hjalp nok på at det var åpent og flatt terreng uten for mange hunder og andre fristelser som han ville hilse på. Det er jo krefter i han, så på langrennsski er det ikke så lett å holde han igjen. Vi var forberedt på en del pels og hår etter han inne, men det har gått veldig greit. Men det blir nok være som alle sier når røyteperiodene kommer. Mesteparten av valpepelsen er borte nå, så nå er han skinnende og svart nesten over alt :-)
Det vi ikke var like forberedt på var all møkka han dro inn spesielt i høst med så mye regn og søle. Det var liksom bare rent på gulvet rett etter at det var vasket. Men så ble det heldigvis kuldegrader og snø! Det er så deilig, vår nye yndlingstid :-)
Nå er det bare en litt våt hund å få med hjem etter turen ut i Hagen eller i skogen. Men det får bli så møkkete det bare vil, vi angrer ikke et sekund på at vi fikk hund.
All gleden veier opp for de få ulempene. Han logrer med hele kroppen når vi kommer hjem og lager kosebrommelyder.
En utmerket turkamerat som ikke bryr seg om noe slags vær. Det er utrolig mye selskap med en hund. Så takk til Bikkjehaugen for den flotte hunden vår! Yalmar er bare verdens beste hund :-)
Mvh fam Granøien

Hei jeg tar ofte en titt på hjemmesiden deres, i dag så jeg at man kunne skrive litt om hunden sin og legge ut noen bilder.
Så da tenkte jeg det vil jeg gjøre.Ylva er nå 15 uker, hun vokser og vokser mer for hver uke.
Så som hun vokser så hun vokser tenne hennes også, det klør veldig i tennene hennes så vi har kjøpt en bite leke til henne.Ylva koser seg veldig her på hytta, hun bader nede ned sjøen og svømmer veldig bra. Hun løper runt her på hytta og koser seg, i går så skulle jeg kjekke henne for flått. da fant jeg en flått under haken hennes, pappa dro den ut. Så tok vi en runde flåttmiddel til , siden hun bader så mye går flåttmiddelet fort av.
Ylva er veldig morsom av seg hun stikker av med sko og kler og masse annet , og da løper vi etter for og ta det hun har tatt. Ellers god sommer til dere alle.
Mange nuffeklemmer


Hilsen fra Gubrandsdalen!

Hei hei.

Tenkte jeg ville skrive noen ord om våre første uker med vår kjære
Barack. Eller Bikkjehaugens Lucky Barack, som er hans fulle navn.
Ja hvem som er Lucky her ? Det må vel være oss det, som har fått
denne herlige krabaten i hus!!
Vår prosess med å bestemme oss for å ha en firbent venn i huset igjen
har vært lang, og vi er så lykkelig over at vi har åpnet for de gleder
det er å ha hund igjen.
Vi hadde i 10 år en blandinghund av rasene New Foundlender og Golden
Retriver, en helt herlig hund som lød (når han selv ville) navnet
Bamse. Da han ble borte for 8 år siden, bestemte vi at vi aldri mere
ville ha
hund, det var for vondt når de ble borte. Men nå som barna begynner å
bli store, og vi er over den første travle fasen med å bygge hus og
etablere oss, så syns vi det ville være stas med en kompis.
Ingen var i tvil om rasen, denne gangen skulle det være en ekte New
Foundlandshund!!
Vi begynte å lete på nettet, og fant fort de fine hjemmesidene til
Bikkjehaugen. Etter noen dager tok vi en telefon til Randi, og snakk
om å være heldig!! Det hadde akkurat kommet ett kull til verden for 4
dager siden, og det hørtes ut til at vi skulle få en hannhund her.
Spenningen var stor til vi fikk en endelig tilbakemelding fra
Bikkjehaugen, om at valp var i boks:)
Vi ventet og vi ventet, og vi leste og vi leste, ALT vi kunne komme
over av Nuffestoff. Jeg tror nesten ikke det finnes en setning på
Bikkjehaugen sine sider, jeg ikke kunne fullført om noen hadde sagt
halve setningen:) Og selv om jeg har 4 barn, så var likevel dette
mitt lengste svangerskap følte jeg :o)
Så etter 6 uker tok vi turen til Sylling, og en Oslotur har aldri
fortonet seg lengre for min del.... og aldri har jeg vært mere oppgitt
over at min mann kjørte feil, noe som kostet oss 20 minutter hehehe.
Når vi kom inn på tunet til Randi og Ole, og fikk se Turte (Baracks
mor) sitte på trappen, var jeg allerede solgt!! Vi ble så godt tatt i
mot av både 2 og 4 beinte, og det første møte med Barack ble spesielt.
Jeg tror ikke jeg registrerte så mye annet enn denne skjønne,
kullsvarte hårdotten jeg hadde fått på fanget mitt!! Ungene lekte med
de andre valpene, og min mann snakket med Randi og Ole, mens jeg...
jeg husket neste ikke hva som ble sagt etterpå, for jeg var
forelsket!! Det var kjærlighet ved første blikk!! Vi drakk kaffe og
spiste rundstykker, og rundt oss var det nuffer i alle str og aldre.
Rolig og god atmosfære!
Etter dette begynte vel de lengste 2 ukene i mitt liv! Men såååå
endelig var dagen der, og vi skulle få reise å hente nurket! Og tenk,
når vi kom inn på tunet denne gangen, så var det en liten krabat som
kom springene mot bilen da jeg gikk ut, og det var vår lille Barack!
Til og med Randi ble så forundret, for han hadde aldri gått fra trappa
før, så jeg tror vi var bestemt for hverandre :o)
Turen hjem gikk veldig greit, litt klynk og pip var det til å begynne
med, men så sovnet han i sengen sin. Noen små pauser tok vi, men
etter 5 timer var vi hjemme i Gudbrandsdalen. Her sto det 4 barn på
gårdsplassen og tok imot! Gleden var stor i heimen, og vi måtte til
slutt begrense kosen, slik at den lille nyankomne gjesten fikk finne
roen og slappe av litt.
Disse 10 første dagene har gått over all forventning, han har funnet
seg fantastisk til rette, er rolig og behagelig. Han spiser greit
nå, og blir modigere og modigere for hver dag i lek og utforsking.
Han går fortsatt ikke langt fra beina til matmor, men er samtidig en
liten tøffing.
Vi har vært mye på fjellet, og han er ivrig. Men plutselig kan vi
finne ham sovende over kjerringris og eintjørr, blir man trøtt så blir
man trøtt, og da sover han der han ramler om:) Han har vokst enormt
disse dagene, og jeg blir nesten vemodig over at hans dager på mors
fang snart er historie, det går så altfor fort!! Om natten ligger
han ved vår seng, helst med hode og halve kroppen under sengen.... akk
så lenge han har plass. Om morgenen kommer han opp i sengen en liten
tur, og drikker morgenkaffe og koser med oss. Noen dammer blir det
fortsatt på gulvet, men jeg syns vi allerede har kommet langt i
prossessen på å bli stueren.
Han har en stor fin lekegrind ute som han er i små stunder av gangen,
her har han noen store kosebamser han sover inntil, jeg vet ikke om
han tror det er sine søsken jeg, men alltid kryper han inntil en av
disse når han krøller seg sammen for en blund.
Vi er takknemlig for at vi fikk en hund fra nettopp Bikkjehaugen, for
jeg er helt overbevist om at Barack er så rolig og harmonisk på grunn
av oppveksten han har hatt der.
Jeg håper også at andre av hans kull også skriver inn her, det hadde
vært så morsomt å lest om hvordan de utvikler seg:)
Ha en fortsatt fin fin høst, så høres vi igjen!

Hilsen fra Barack og Kitty og resten av denne Lucky familien:)

(til toppen)

Sensommerhilsen fra Kaos

Nå er jeg snart 2 år, og har sluttet å bumpe borti folk. Jeg hopper og spretter, men har lært at menneskene ikke liker å bli bumpet…Mutter`n opplever meg stadig som Tigergutt fordi hun synes jeg virker så glad, og ” dum og deilig”. Jeg viser stor glede sånn ca. 14 ganger pr. dag.
Først når menneskene står opp. Det gjør de ikke samtidig, så da blir jeg kjempeglad 4 ganger i løpet av en time.Ofte hjelper jeg mutter`n med å vekke minstemann. Når hun ikke har fått ham på beina, roper hun på meg. ” Kaos, kom og hjelp meg å vekke!” Det er bare så easy, asså! I løpet av et halvt minutt er den fyren lys våken!
Også er jeg kjempeglad når jeg får brødskiver med leverpostei til frokost. OG når vi går morgenturen. Jeg liker ganske godt kong med leverpostei når de forlater huset også, men det er greiest når de er her. Så blir jeg glad etter tur; minstemann kommer hjem, eldstemann kommer hjem, mutter`n og så fatter`n. Og i mellomtiden har eldstemann og jeg vært på en tur jeg også setter pris på. Også er det MIDDAG- deilig! Særlig hvis det er litt menneskemat. Mmm… Eller diettmat ved diare….. Det er nesten sånn at det er greit å ha dårlig mage. Men det synes ikke mutter`n. Hun vil se glimt i øyet mitt, sier hun. Også er jeg inne eller ute frem til vi går tur igjen, og KVELDSMAT..
Og når dem tar frem storsekk- ja da gleder jeg meg stort. En søndag nå i sommer kom jeg litt på kant med dem fordi jeg visste at storsekk betyr at vi skal kjøre bil, og jeg mente bestemt at bilen sto parkert lenger ned i gata. Fatter`n prøvde få meg opp til garasjen ( sa han), men jeg tenkte han var på ville veier og skulle ha meg på en tur som IKKE har med storsekk å gjøre, dvs. vante veier oppi skogen her. Jeg blånektet. Mutter`n skulle holde meg og vente, men jeg tenkte at jeg fikk finne bilen vår. Jeg satte av gårde med mutter`n på slep. Da vi møtte gjerdet på andre siden av gata, slapp hun taket.. Jeg var overbevist over at bilen var parkert et visst sted, og sjekket bilene der. FY søren, jeg tok feil! Vår bil var ikke der. Så jeg innså at jeg likeså godt kunne bli med fatter`n mens mutter`n venta sammen med storsekken.
Mutter`n sier jeg er ivrig og nysgjerrig. Og det liker hun. Sier hun. Men ikke når vi er på sopptur…. Bare fordi jeg vil sjekke hva hun driver med…. ” Æsj, er du der med de digre pailabbene dine” klager hun når jeg må ta en liten befaring på kantarellstedet hennes…
Hun er ikke enkel, den dama. For eksempel  skjønte jeg tidlig at hun ikke likte katter i hagen.
Hun lagde lyd, og skvettet vann. Og hvem har etter beste evne forsøkt å hjelpe henne????
Hver gang det kommer et slikt vesen, bjeffer jeg og bidrar alt jeg kan for å få slike bort.
Og hver gang mutter`n nyser høres det ut som hun prøver skremme vekk katter, og jeg iler til med det jeg kan bidra med. Men er hun fornøyd???
Neida, men jeg forsøker nå det beste jeg kan, jeg.

(til toppen)

Hilsen fra Aiko
Hei. Her kommer en hilsen fra Aiko (Bikkjehaugens Sebastian) Jeg er litt
over 2,5 år nå. Og har fått Hederspris og BIM :-))))  Jeg elsker å gå i skog
og mark sammen med "far og mor" og søster og bror når dem gidder. Skal visst
til Tromsø i Oktober på utstilling,så får vi se åssen det går.Har en veninne
(Berner Sennen) som jeg er mye sammen med og går turer sammen med.Skal på
fjell tur i dag til et vann å koke kaffe. Hadde reveskabb i fjord,men er
frisk nå,tok sin tid å bli kvitt det. Ellers er det bare vellstand:-))
Hilsen Aiko

Hei sann!
Sender en liten hilsen fra vi var på Hyttetur i Risør med Xenon!
Xenon hadde en kjempe helg, for der løp han hele dagen fritt på fjellene og så utover havet...
Han kjørte båt for første gang også!
Først sto han på stive bein og fant ut at han ikke var særlig interessert i  komme om bord. Da vi kjørte var han litt lav i hode og fikk komodebein hehe, men da vi hadde vært i Risør, sittet på kafe`og han hadde fått en bøtte med vann, gikk han gladelig opp i båten igjen og så utover havet med hevet hode.
Vi økte farten litt på vei tilbake og da fikk han litt kineserøyne og flagrende ører, men han var over hode ikke redd! Så dette var en koselig opplevelse for både han, meg og joffe.
Håper dere har hatt en knall sommer! Vi snakkes!
hilsen Xenon, Lise og Johannes.

(til toppen)

Hilsen fra Lara
Hei til dere i sør.
Når vi startet turen fra dere med det nye familiemedlemmet i fanget var det med skrekk blandet fryd. ble litt overrassket over hvor store hundene dine faktisk var, men veldig betrygget over hvor snille de var med lille jenta vår. lara viste seg å bli en prøvelse til tider i starten. biting, sko draging velting av søppelbøtter osv. noen dager skjønte vi ikke hvordan dette skulle gå når hun ble stor. men så så hun på oss med de nydelige øynene sine og vi var bergtatt og store optimister igjen. Lara har hele tiden vært en bestemt dame og det har vært vanskelig til tider å ikke bare gi seg å la henne gjøre som hun vil, men vi får igjen for det i bøtter og spann nå. har vært mye å lære både for meg og lara, med børsting regelmessig foring og turgåing, innkalling sit og ligg ol. men nå fungerer det som det skal og vi er veldig fornøyd med den store bamsen vår. klipping har vi ikke begynt med enda, føler meg litt utrygg og skal prøve å komme meg på et kurs og lære før jeg ramponerer henne:)
her på averøya er sommerferien snart slutt og lara (dutchess of valsøy) er blitt stor og fin. Er ikke altid like flink til å kontrollere sin store kropp og til tider ender det med hyl og bråk både fra mor og ranja (3 år). Har vært med rundt over alt i sommer og er nok litt lei av å kjøre bil men er alltid snill i bilen. Lara har også vært med på noen fjell turer i sommer og fungerer flott som tur hund, er aldri langt unna og kommer når vi roper. Med unntak fra når vi møter mennesker, da blir hun så ivrig over sitt nye bekjentskap. Og siden hun trur alle er like glad i hund kan det føre til problemer, men vi jobber med det. Vi kan jo ikke ha en hund som i ekstase overfaller alle hun møter, hvertfall ikke av den størrelsen:) har ikke rukket å få henne på utstilling enda men vi jobber med saken. sliter litt med å finne utstillinger her oppe men skal ta kontakt med hun som styrer avdelingen i møre og romsdal og få litt hjelp. Lara er en fantastisk fin hund, snill, ivrig, modig, tilitsfull og sta. hun går flott overens både med den nye bebyen(som titt og ofte får seg en vask siden mor tydligvis ikke gjør det bra nok) og med ranja som jo kan være en prøvelse både for mennesker og dyr.
lara har tydelig noen valpefakter enda men har sluttet med lekebiting, sko tygging og draing av alle ting hun finner til sitt lille rede under boret. alt i alt er vi strålende fornøyd med en fantastisk hund som blir likt av stort sett alle vi treffer.
untatt en litt nærvøs bestemor og en fornermet katt som synes denne store bomsen kunne dratt tilbake der den kom ifra.
sender bilder senere.
 
hilsen fra oss på averøya.

 


Hilsen fra Nøtterøy
Hei sann!
Vi sender en hilsen fra Nøtterøy igjen!
Her er Xenon i leke økt på klikkerkurs nå tidlig i juni.
Som dere vet er han nå nettopp opperert og vi venter spente på at han skal bli bra igjen.
Mvh Lise, Johannes og Xenon

 

(til toppen)

Vår/Sommer hilsen fra Tussi.
Jeg har det supert her Nord, jeg bader dagen lang og gjør det jeg vil...:)
Sommeren er jo kommet som dere sikkert har fått med dere, jeg har det som plommen i egget, bader hver gang vi er på tur. Det tok meg ikke mange uker å finne ut hvordan mine øyne skal brukes for å få det som jeg vil, har til tider vist noen av mine tenner, det var ikke lurt, det nyttet ikke med dåreøyne på EN LANG stund etterpå.... Synes faktisk det er kjempemorro når vi går på treningstur, da har vi masse 'gobiter' med, da prøver jeg så godt jeg kan å gjøre det jeg får beskjed om, da hagler gobitene, men det blir jeg faktisk litt sliten av, så da pauser jeg et par timer i fred å ro.
Har hørt rykter om at jeg skal utstilles om noen uker i MO I Rana... Vet da sør`n, åssn funker det a?
Får ta det med strak labb, vi er egentlig et jækla godt team; NÅR vi samarbeider, dere skjønner, har litt lett for å la meg distrahere. Ja ja. Ellers har jeg besøk av mine to 'tanter', vi snakker en Berner Sennen (hu er ganske kul), men 'gamla' den retriveren har jeg vært i klammeri med noen ganger nå, du kan si det sånn at det ender med at jeg blir 'tatt fatt', spekulerer i å gi meg der, har fått noen karameller, det nytter ikke med henne, å tro meg, jeg har prøvd! Ellers finner jeg ganske mye stæsh når vi er på tur. Ta gårdagen f.eks, kom over en kråkevinge, skjønte fort det var heftige saker, matmor fikk fart på seg, men, jeg var raskere. Smaken var ok den, men magen var litt løs i dag da, men sier ikke at jeg ikke vil gjøre det på nytt.
Kom også over en frosk, ble så fasinert over de hoppa til det dyret, så jeg lot den gå, men spissmusa bare måtte jeg ha.
Ja ja, livet er herlig, å det har nettopp begynt!
Matmor ber meg takke dere for at nettopp jeg fikk komme til dem, å jeg takker dere for at jeg fikk komme til, MASSE STORE SLAFSER FRA TUSSI (sussa,sussi,bøffa,tussa, slogum, bølla og knuffi)
Tenk, alt det er MEG, jeg tror de elsker meg for den jeg er, å kommer til å bli. Nå skal jeg blunde litt, må pønske ut noe til kvelds, faderullan, matmors joggebukser tør jeg knapt nok å se på.... Har tatt tak i baken på henne noen ganger, det tør jeg ikke mer, men jeg har andre planer... Dere skal få høre mer fra meg siden, ha en fin vår!!! P.s sender med noen bilder av mine sure 'tanter'.

 

Hei på dere!
Håper alt står bra til med dere!
Her koser vi oss i vårsolen så lenge det varer!
Masse tur i skogen og mange bilder å ta!
Xenon har blitt en spretten liten mann som elsker turer i skog og mark.
Sender dere et bilde av han.Nå er han 15 mnd gammel og ganske nedrøyta hehe
Hilsen Lise, Johannes og Xenon

(til toppen)

Hilsen fra Xenon og Raiko

Hei Randi og Ole!
Vi sender et bilde av Xenon og Raiko!
De har blitt gode lekekamerater og løper rundt i skogen sammen.
Det hender det er litt brumming her og der men da går vi bare videre, og da gidder dem ikke det mer.
Siden Xenon er i puberteten, prøver han stadig å være litt tøff ovenfor Raiko, men da kommer han ikke langt hehe
Gøy å se de har glede av hverandre!
Hilsen Lise, Johannes, Sissil og Kjetil!

 

En påskehilsen fra nøtterøy

Hei Randi og Ole!
Vi vil ønske dere en god påske og håper at alt står bra til med dere.
Her er alt bra og Xenon koser seg i snøen som falt i natt!
Vi tobeinte her, koser oss mer foran peisen i påsken, men ut å leke
med Xenon og tur i skogen er hyggelig det å.
Gøy å se hvordan han koser seg i snøen, og hvor stor og pen han blir!
Hilsen dyrehagen i Oserød veien!

 

En "vårhilsen" fra Asker

En vårhilsen (været tilsier det,selv om ikke datoen er der enda) fra Asker.
Alt går bra med våre " småttinger  ". Selv om størrelsen og vekta (58
kg). sier noe annet.
4 år er de blitt, men like viltre og lekne. Men når de besøker min svigermor
(på 101 år) på sykehjem, da er de så forsiktige når de hilser på de gamle.
Og der vet de at det vanker grisehaler. Et populært sted å komme til.
Vi har vært mye på fjellet i vinter, gått lange skiturer, både Jackpot og
Jupiter trekker på ski, gjett om det går unna!
Masse gratulerer med alle de flotte utstillingsresultatene. Og kjempegøy at
Prima Vera gjør det så bra.
Masse hilsener fra Jackpot, Jupiter, Sophus, Ole og Inga Berit

(til toppen)

Februar hilsen fra Lofoten

Hei Randi og Ole
Sender en februar hilsen fra Lofoten, med noen bilder av vår flotte Tussi som virkelig er en fantastisk hund.
Vi takker dere så mye for å ha gitt oss muligheten til å få en venn for livet. Så snakkes vi når vi kommer til Oslo, da skal vi komme på besøk.
Vennlig Hilsen Stine, Steve og Tussi

 

Julehilsen fra Nøtterøy

Hei Randi og Ole!
Vi vil ønske dere en fantastisk jul og et riktig godt nytt år!
det er lenge siden vi har snakket sammen på telefonen nå men plutselig så ringer vi!
Vi sender et bilde av Xenon samtidig! Mange klemmer fra Xenon, Lise og Johannes, fra Nøtterøy! Nå er Xenon blitt 11 mnd gammel og utvikler seg til en enda vakrere gutt! hehe

 

Sommerhilsen fra Nøtterøy

Hei Randi og Ole!

Vi sender et bilde av Xenon 10.06.07 da han var på utstilling for
første gang.
Her er han 4 mnd og 3 uker gammel. Vi var i Maridalen i Oslo
Her vant Xenon BIR og 5 BIG!
Vi er så stolte av han selvfølgelig, han er jo så nydelig!

sommerhilsner fra oss her på Nøtterøy

 

Hei. Inga Berit Hovde

Hei. 

Her kommer noen ord fra oss i Asker. Jackpot og Jupiter er nå blitt 2 store fine gutter på 3,5 år. De ble veid i mai hos dansk dyrlege, Jackpot var da ca.58,5 kg, Jupiter ca.1 kg. mindre. Vi hadde en fin Danmarksferie med lange turer hver dag, turen før frokost ble over 3 timer, der vi gikk blant masse av hjorter og rådyr. Jackpot og Jupiter skulle nok gjerne tatt seg en spurt etter dem. Sophus synes det er tryggest å holde seg rundt beina våre, han som er redd for sauer (selv om han er Collie). Vi har hatt 22-23 ferier i Danmark med hunder siden grensene ble åpnet i 1994. Så vi stortrives der. Og neste Danmarkstur blir i august, da i 3 uker. Et veldig hundevennlig land, det anbefales. 

Hver onsdag kl.19.00 er det tur i Vollen blant mange andre hunder, forskjellige raser. Men synd er det at så mange som har falt fra, så nå er det bare noen få av oss som går hver onsdag. Håper vi kan få med flere. Det er veldig sosialt og hyggelig både for de 2-bente og 4-bente. Hytta vår på fjellet (Øyerfjellet), der trives de godt. Den brukes ofte. Å gå i fjellet i noen timer, da trives vi alle. Og særlig når det ikke er båndtvang og det kan jages ryper. Trodde ikke det var fuglehunder vi hadde kjøpt. 

Vi ønsker dere alle en riktig god sommer 

Hilsen Jackpot, Jupiter, Sophus, Ole og Inga Berit

(til toppen)


Hei alle sammen! Runi Neergaard

Hei, alle sammen! 

Jeg er Kaos Ahlberg, sønn av Orizzas Korina og Bikkjehaugens Lord. Jeg er derved også nevø av Brumle, som døde i en tragisk ulykke like før jul. Jeg er 10 måneder og ble hentet til min nye familie helgen før jul. Verdens beste julepresang, med andre ord! 

Jeg het egentlig Qodiac Bear, men det syntes familien min ble vanskelig. De startet med å kalle meg bare Ahlberg, men så glemte de hva jeg het, også ble det Kaos til fornavn. ( Jeg kom inn i familien under kaotiske tilstander, både følelsesmessig og fordi vi skulle feire jul) Men nå har de roet seg… 

Ellers kaller de meg mye rart; sussebassen, koseklumpen, Lillebror, … herregud, jeg rødmer. Muttern angrer på at hun ikke sto på for Viggo Villmann, som var et av hennes forslag til navn, for det synes hun passer. Eller Tigergutt!! Hun sier at der Brumle var Tussi, er jeg Tigergutt fordi jeg bumper og spretter. Hun klager over blåmerker her og der; bare fordi hun står i veien for bumping, nysgjerrighet og ren livsglede. Og kan jeg noe for at den dama får blåmerker bare man ser på henne??? For eksempel når jeg skal sjekke hva som er i kjøleskapet og hun står i veien for meg??? Et lite poteavtrykk og så er den foten blå… Hun mumler noe om at noen kan tro fattern har bidratt til blåflekkene. Noe så dumt! Har aldri sett han bumpe, jeg! Må fnise litt ved tanken på at en mann på hans alder bumpe!!! 

Jeg er fryktelig glad i allslags mat, og får nok egentlig for lite av det, mener jeg. Som onkelen min, får lyden av en kjøleskapsdør meg til å våkne opp av søvn/ varmetilstand. Mutter`n sier at hadde de vært like flinke på å belønne meg på det de ønsker, som de gangene de har gitt meg noe fra kjøleskapet, hadde de funnet en perfekt formel på hva som får meg til å reagere kjapt og effektivt. ( og ønskelig) 

Ellers eeelsker jeg vann. Jeg drikker helst fra kranen ute og liker bli dusjet for å kjøles ned. En liten svømmetur er heller ikke til å kimse av, og her på St. Hans aften hadde jeg den store glede av å være en bedre forelder, enn de som foreldre er. Disse såkalte voksne satt og så på at to 11-åringer la ut i en båt. Jeg vurderte situasjonen en liten stund, før jeg skjønte at jeg måtte aksjonere. Mutter`n holdt meg i bånd, men jeg klarte heldigvis å røske meg fri, hev med i sjøen og svømte ut til gutta og båten. Jeg la meg bak båten, svømte inntil den og de voksne skjønte heldigvis at de skulle be gutta komme til land. Gjett om jeg var fornøyd med meg selv, da jeg ruslet inn på stranda. Mutter`n skrøt av meg da jeg kom på land, men mennesker, altså…. 
Like etterpå satt de og så på at barna dro ut i båt igjen….. Jeg ble holdt fast…Nææh, mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves… 

God sommer da, dere!

(til toppen)


En sommerhilsen fra Max og Prima i Asker

Som dere ser på bildene har minste jenta blitt stor og trives kjempe godt sammen med Max. De har nå fått et avgrenset område med gjerde rundt som de boltrer seg rundt på. Prima har blitt ei tøff dame som skal være sjefen og har full overtak på Max. De elsker å gå turer og høres godt hvis det blir en pause eller ting ikke går fort nok. Prima har også funnet roen og ikke minst tryggheten, noe vi merker veldig godt siden all rastløshet og piping har blitt borte. Men hun trives best i kjente omgivelser og med dem hun kjenner best, ei ordentlig mamma og pappa dalt. 
Max trives godt i storebror rollen, men syns nok Prima er litt for leken innimellom for Max liker best å ha sitt eget tempo. Vi møter også Max sin bror Morten og det er stor stas, tydelig at alle tre kjenner hverandre igjen ja. Prima syns også det er gøy nå siden hun kan være med på leken og gjett om hun har overtaket på de to gutta. 
Veldig morsomt for oss som står og ser på hvordan de to gutta lar seg styre av minste jenta. Vi ser også at vi har to hunder med to helt forskjellige personligheter. Max er den litt sære og bedagelige fyren som dilter etter deg, mens Prima er først i rekken, litt vimsete og litt av en hønemor for treåringen i huset. Felles for dem begge er at de hører godt, lærer utrolig fort og er to helt herlige skapninger å ha i hus. Det var en liten hilsen fra oss denne gangen med ønske om en god sommer til alle nuffe familier.

Hilsen Max og Prima med Jonathan, Espen og Linn-Maria på slep

(til toppen)


Jackpot og Jupiter

Synes det er på tide å skrive noen ord om Jackpot og Jupiter, altså J-kullet. De er nå 2 store flotte gutter på noe over 2 år. Som ten-åringer flest, viltre, nysgjerrige og morsomme typer. Og koser seg sammen med Collie-broren Sophus på 7 år. Og som prøvde så godt han kunne å bli sjef. Det gikk greit så lenge de var små, de ble da satt på plass. Men Sophus på 25 kg måtte gi seg etter hvert og la Jackpot ta over. Over 60 kg ble for mye å bryne seg på. Da Jackpot og Jupiter kom til oss hadde vi også Bamse (labrador som ble 15 år og 4,5 mnd.) og Nuffen Balder (som døde av magedreining og ble 13 år og 4,5 mnd). De er blitt bereiste gutter, hvert år, både i mai og august er de med til Danmark,i august over 3 uker. et utrolig hunde-vennlig land. Neste tur nå blir mai 2006, da vi blir borte over 2 uker. Da vi har hytte på fjellet, blir det mange fjellturer. Og det elsker de 4-bente. Å gå på ski med dem, da går det unna så snøen fyker rundt øra på dem. Og i nedoverbakker er jeg nødt til å slippe Jupiter så Ole tar han når han kommer ned bakken. Ellers hadde jeg " tryna". Ikke en brukket lårhals til, for det skjedde for noen år siden i Danmark (på sommeren). da jeg ble dratt over ende av en av de tidligere "nuffene" våre (vi har hatt 4 før). 
Vil også takke Randi og Ole for de flotte "Nuffe"guttene våre, trygge og herlige familiehunder, glade i barn er de også, men Jupiter skal gjerne opp på to og hilse. Litt vanskelig på barn, men er kjempelykkelig hvis han får stå på to og hilse ordentlig.

Hilsen Jackpot, Jupiter, Sophus, Ole og Inga Berit

(til toppen)


BamseMums

Jeg har ønsket meg hund siden jeg var liten, men jeg hadde en far som var "vettskremt" alle typer hunder, så noen hund ble det aldri.
Våren 2002 bestemte jeg meg for at nå er det på tide å få hund.
Via min svigerinne kom jeg i kontakt med Olav og Randi, og jeg hadde vært mange ganger på besøk hos dem da jeg i februar 2003 bestemte meg, til sommeren skal jeg ha valp.
Jeg hadde også bestemt meg for at det holder med ett kvinnfolk i huset. Jeg ville ha en hann.
17. mai 2003 ble han født og 12. juli hentet jeg ham. Min far fikk gi ham navn og som den bamsen han er, ble navnet BAMSEMUMS. Bamsemumsmums er fra I-kullet så vi puttet inn Ivrige foran. Jeg spydde de første 24 timer jeg hadde ham. Jeg følte at dette var mer ansvar enn jeg ville klare. Men det gikk over. Jeg hadde ferie i 4 uker med han. Det var en stor opplevelse. Han var litt av en personlighet, kjærlig og redd, tøff og pysete om hverandre.
Min far falt pladask. Bamsemums er ikke en hund etter min fars mening, men en menneskevenn. Vi skulle nok ha kjøpt valp tidligere!
Jeg hadde med meg Bamsemums på kontoret de første 5 månedene. Han sov under min kontorpult og "alle" var på besøk for han sjarmerte dem i senk.
Fra han var 8 måneder har han fra mandag til fredag vært i hundepark (hundebarnehage) hos Kurt og Kirsti i Oslo Kennell og Hundepark.
Han elsker det. Jeg føler meg trygg fordi han ikke ligger hjemme og venter på meg, men har et eget hundeliv.
Vi er sammen om ettermiddagene og i helgen. Vi går lange turer langs Akerselva opp til Maridalsvannet. Han ligger på verandaen hver kveld, men ved siden av senga om natta. Vi har vært på valpekurs, hverdagslydighet og bronsjemerket. Vi klarte ikke bronsje merket. Bamsemums kan ikke se en eneste grunn til å gjøre NOE SOM HELST hvis det ikke medfører at han får leverbiter.
Han er nå blitt en "ung mann" og som alle unge menn er det ikke annet enn mat, sex og slåssing som er viktige. Jeg synes ikke det er hardt arbeid, men sjarmerende. Han veier ikke 60 kg enda, men som de fleste nuffer, vet han ikke det selv, så han er absolutt håndterbar.
Han blir 3 år 17. mai, og det er de beste 3 år i mitt liv. Jeg lurer faktisk av og til på hvorfor ikke ALLE har en nuffe.

(til toppen)


Jokerman

Bikkjehaugens jokerman, eller Jokerman som han blir kalt til daglig, kom til oss på Nesodden sommeren 2004, 7 mnd gammel. Denne sommeren var en trist sommer for oss. Vi hadde i utgangspunktet to hunder, men ble nødt til å avlive tispa vår da hun var så agressiv og usikker at vi ikke turte å ha henne lenger.
Etter en stund med "bare" en hund i huset, begynte vi så smått og tenke på å anskaffe en ny hund. Men hvilken rase? Vi hadde en god stund vært interessert i newfoundlandshunden, og kom etterhvert i kontakt med Randi og Ole på Bikkjehaugen.

De hadde fått tilbake en valp/unghund som var 7 mnd gammel, og vi ble enige om at vi skulle komme og se på ham. Satte oss i bilen, og kjørte fra Nesodden til Sylling, vi var ikke så rent lite spente. Da vi kom frem, ble vi møtt av en DIGER hund på gårdsplassen (dette skulle vise seg å være Fjørre). Vi syntes i grunnen denne hunden var fryktelig stor, og ingen av oss hadde særlig lyst til å gå ut av bilen. Etter litt nervøs fnising ble vi enige om at hvis vi ikke engang turte å gå ut av bilen, kom vi ihvertfall ikke til å få kjøpt noen hund, så ut måtte vi:)
Bevæpnet med tørket lever i begge hender listet vi oss ut av bilen, men vi hadde engstet oss helt uten grunn. Hunden luktet på oss, logret, spiste godbit og ruslet i forveien over gårdsplassen.

De neste vi hilste på var Randi og Ole, et utrolig trivelig ektepar som er genuint opptatt av og interessert i hunder. Vi ble bedt på kaffe, dette skulle da foregå i hagen (inngjerdet) hvor det befant seg en drøss av nuffer som svinset glade rundt kaffebordet. Vi tasset etter Ole inn i hagen, ikke så veeldig høye i hatten (mange store hunder), men fast bestemte på å ikke virke bekymret. Og så kom Jokerman, en lurvete fyr som ikke hadde mistet valpepelsen enda. Utrolig søt og sjarmerende, og ikke riktig så stor som alle de andre enda:) 

Etter endt besøk dro vi hjem i "tenkeboksen", men det eneste vi greide å tenke på var den gode, hengivne hunden som den forrige eieren ikke kunne/ville ha lenger. Noen dager senere dro vi tilbake og hentet Jokerman, og vi har ikke angret et sekund! Han er to år i disse dager, og er fremdeles den samme gode og hengivne gutten:)
En snillere og mer hengiven hund skal man lete lenge etter. Vi har tre barn i alderen 8 til 11 år, og det verste som har skjedd, er at han har veltet dem i ren lykke. Han er etterhvert blitt rent glad i pelsstell (det kom først etter en del trening fra begge parter), nå hopper han opp på bordet og er rent forventningsfull. Jokerman går pent i bånd, det er rett og slett hans natur å gjøre det... Det kan selvfølgelig hende at han trekker litt, men det hører med til sjeldenhetene. Ellers tasser han mye løs ute hos oss (vi har et lite småbruk), og synes ikke det er nødvendig å forsvinne noe sted.

Her har vi hester, katt og en mops (han veier ca 8 kg), og Jokerman er glad i alle sammen. Snill som han er, lar han den lille mopsegutten være sjefen, men jeg har ham mistenkt for å gjøre det av ren medlidenhet...Han er jo så liten! 
Vi er kjempetakknemlige for å ha fått sjansen til å overta Jokerman, han har gitt oss tilbake troen på trygge og rolige hunder. Det er nesten så vi tror at det kan ha vært skjebnen som gjorde at vi fikk akkurat ham, og på akkurat det tidspunktet. Håper vi får beholde ham i minst hundre år!

Hilsen fra store og små på Nesodden.

(til toppen)


En liten hilsen fra Max sin familie

Familien har vokst siden sist og en til firbent har kommet i hus. Vi har blitt forvert for Bikkjehaugen’s Prima Vera og trives godt med dette. Max har blitt en rolig kar som trives som storebror for Prima. De koser seg ute i hagen og går fint side om side på tur. Kan vel si at de har blitt ganske avhengig av hverandre og passer på hverandre overalt. Prima slo seg fort til ro og er en rolig dame som trives blant oss. Jonathan på snart 3 år har også vent seg  til to store hunder selv om Prima enda er liten, men større blir hun jo. Prima har allerede prøvd seg i ringen og ble kun slått av sin søster Pretty Woman, så det blir spennende i årene som kommer. En ting er sikkert at det er mye glede i å ha to hunder og de har utrolig stor glede av hverandre.



Vi vil også GRATULERER alle i M-KULLET med 1-årsdagen den 23.12. Hipp Hipp Hurra for alle sammen.

(til toppen)


Til minne om Tutta

Vil gjerne skrive noen ord til Randi og Ole, og takke for de gode årene jeg fikk ha sammen med min herlige, snille og trofaste firbente venn og turkamerat Tutta. Kjenner ennå tårene presse på mens jeg skriver,  men etter vet.anbefaling og egen observasjon over tid var det nok det beste at hun fikk hvile... 
Det er alltid trist når en trofast og snill hund blir syk, og en venter ofte i det lengste, ja kanskje altfor lenge før en tar den avgjørelsen som er til det beste for hunden. Tusen takk for god oppfølging, vennskap og mange treff både hos dere, og besøket hos meg i vår- og ser frem til nye utstillinger og treff fremover i tiden... 
Vi savner henne masse- men er heldige som får ha henne i egen grav på eiendommen. Dit går jeg ofte, prater med henne og minnes.... legger blomster...kanskje jeg er rar- men det får så være- er bare sånn jeg. 

Masse klemmer fra Lisbeth

(til toppen)


Her er hvordan det går med Max fra M-kullet

Max har blitt en stor gutt som trives veldig godt ute og ikke minst i
vann.Vannsprederen er en morsom lekekamerat på varme dager,da legger han seg
under vannstrålende.Vi har også badet i ferskvann med Max og det var stas.

Max går løs rundt i hagen siden den er gjerdet inn,men i bånd når vi går
tur.Etter et par turer lærte han fort å gå pent og på plass.Vi er med i en
turgruppe med nuffer og andre raser hver onsdag.Der trives Max veldig godt
og han lærer å omgås andre hunder uten å måtte leke med dem.En morsom ting
han har lært av en Leonberger som er med,er å drikke fra utekran.Og gjett om
Max har blitt kresen på vann etter det.Nå drikker han mest fra hageslangen
ute og i vannskålen må han ha kaldt vann hvis det skal bli godtatt.Isbiter i
vannet på varme dager er veldig gøy og det blir masse søl.

Han er blitt en stor gutt med masse voksenpels på rygg og bakpart,alle
tenner er på plass uten problem.Har til og med nesten alle tennene han har
mistet.Max er glad i å dusje og stelle pels,noe som er en fordel at han
liker.

Han er en rolig gutt som er ofte med på besøk til andre og da finner han seg
en plass som han ligger å sover på.Får vi besøk er han en ivrig hilser,men
etter noen klapp går han å legger seg igjen.Han er en liten vakthund har vi
funnet ut,for går det noen på veien som han ikke har sett før kommer det
noen bjeff.Og hører han lyder inne som ikke er kjente reagerer han med det
samme.

Max har ikke helt skjønt hva hoppe er enda,han bare dulter borti oss når han
vil leke.Bitingen er nesten borte,den kommer bare hvis han er veldig leken
og vil ha oss med.

Max var ikke med oss på ferie siden vi var i Danmark,men en venn av oss
bodde her og stor koste seg med Max.Det var ingen problemer siden de kjenner
hverandre og Max var i vante omgivelser.

En ting Max elsker er å gå tur,vi har fine tur muligheter i området som vi
benytter.Når vi finner fram båndet er Max på plass med en gang.Vi passer
også på at det ikke blir for mye eller for lange turer.

Vi har også møtt Morten fra M-kullet og de to gutta trives godt sammen.Artig
å se hvoradan de utvikler seg og hvordan de er i forhold til hverandre.Ingen
tvil om at de kjenner hverandre for leken er i gang med en gang,den ene mer
ivrig enn den andre.

Max er også en flink gutt som sitter,går på plass,legger seg ned når han får
beskjed og ikke minst koser seg når han får en godbit.Max er nok av den
avslappet typen som ikke stresser av gårde,verken med mat eller når vi går
tur.Bilkjøring er også noe denne gutten liker og legger seg til å sove med
en gang.

Max og barn er også noe som går veldig bra,akurat som han skjønner at de er
mindre og han må ta hensyn.Siden vi har en toåring har de begge lært å
respektere hveandre og ta hensyn.Noen ganger glemmer nok Max han kroppen
hans er stor for bare et lite dult borti lekekameraten så faller han.Da sier
Jonathan bare pytt,pytt og reiser seg opp igjen,og leken  fortsetter.Vi har
også katter noe som har gått veldig bra,de bryr seg ikke så mye om
hverandre.

Max er svart som natten er lang og den lille hvite flekken han hadde ser ut
til å bli borte.Den nye peslen er blank,litt krøllete og veldig fin.Max har
også piggment flekker på tungen,noe som vi syns er sjarmerene og kanskje
ikke så vanlig lengre.

Som sagt så koser vi oss masse med vår "lille" nuffe og har bare positive
erfaringer med det å være hundeeier.Spesielt morsomt er det jo når vi går
tur og får masse skryt av vår flotte hund.




Et stort voff fra Max sin glade familie.

(til toppen)


Hvordan går det med Maja's søsken?

(Skriv noen ord, dere som har valper fra M-kullet).

 Hvordan går det med Maja`s søsken? Kan dere ikke skrive noen ord? Spennende å høre hvordan det går med deres nuffer.

 Her koser vi oss ”glugg i hjel”. Maja er nå 6  mnd, og hun har vokst kjempefort.

Var hos dyrlegen i forrige uke, og da veide hun 35 kg.  Syntes det kan være litt vaskelig noen ganger. Mennesker vi møter, tror det er en voksen hund, og oppfører seg deretter. Maja er jo bare en liten jente , med et kjempebehov for å hilse. Ikke det at vi går bort, men hun drar jo i båndet.

  Men, det jobber vi med. Har gått valpekurs, og nå går vi på kurs nr.2. Kjempegøy. Føler at vi lærer hunden å kjenne, og at vi forstår hverandre bedre. Veldig moro å møte andre hunder, og hundeeiere.

 Tror hun er på vei inn i puberteten. Har noen ”anfall,” hvor hun er helt sprø. Da hopper og biter hun, og er ikke til å stagge. Er bare en ting å gjøre da, og det er å snu ryggen til å gå.

Har vært renselig veldig lenge, men i går tisset hun på gulvet i stua, er det noen av dere andre som har opplevd dette?

Ellers er hun kjemperolig, hun sjarmerer oss i senk.

 For 14 dager siden var vi på hytta på fjellet for første gang. Det ble en kjempekoselig opplevelse. Var litt redd for at hun ville løpe fra oss, men det var ikke noe problem. Når vi var ute å gikk turer, var hun som en gjeterhund. Passet hele tiden på at ”flokken var samlet. Når vi var inne, lå hun utenfor hytta, og koste seg.

 Ellers er hun mye ute. De 2 første mnd var hun mye løs, men i det siste har vi bindt henne. Har en tendens til å løpe over veien til naboen. Er ellers en veldig rolig. Liker å være der vi er. De siste nettene har hun sovet på rommet til Emil(12 år). De syntes det er like koselig begge to!

 Er så rart å se pelsen hennes nå. Den er liksom litt for liten. Oppe på ryggen, og flekker her og der, kommer voksenpelsen frem. Den er svart og blank.

 Ja, som dere skjønner, vi koser oss med Maja. Kan ikke dere andre sende inn noen ord? Hadde vært gøy å høre hvordan det går hos dere


Maja på Gjerbu


Maja ved vannet

 

Med vennlig hilsen

Fam.  Gjerdalen

Ski

(til toppen)


Hei- Her er jeg etter ett år i ny flokk

Nå er det sannelig et helt år siden jeg flytta fra Bikkjehaugen til en ny flokk langt hjemmefra. Her trivs jeg ganske bra, sjøl om det ikke alltid er like lett å skjønne seg på de tobeinte jeg lever sammen med. Mine tobeinte er`ke " rasemennesker"; kanskje det er derfor de er litt vanskelige å forstå? Sjøla er blanding av litt av hvert; nordlending, gammal trønder, østlending og noe fransk. Sjølin er blanding av trønder og noe svensk. En oppdretter ville hatt problemer med og avla på gemyttet demses, spør dere meg. 

Med såpass mye trønderblod i seg, hadde jeg trudd at dem ville være mer lik meg; sånn litt treige, godslige, fåmælte og sånn. Innimellom er dem slik og da, men andre ganger er dem motsatt. ( Dem sier det om meg , også da, at jeg er motsatt innimellom)

Etter hvert har jeg skjønt en del ting av hva dem vil og ikke vil. Forsempel, vil dem at jeg skal værra heime aleine når dem drar ut hver morra i ukedagene. Og at jeg ikke skal finne på gæernskap da. I starten hadde jeg det kult da dem glemte mat på kjøkkenet. Når dem var hjemme, trudde jeg Sjøla hadde øya i ryggen, for fort som fy var hu over meg, sa " nei" og løfta meg ned på gølvet. Jeg glømmer ikke første gangen jeg forsto at det ikke var sånn at flokken skulle eta sammen. Resten av dem satt og meska seg med plankebiff i fløtesaus og loff og greier. Jø og jø, så stolt jeg var da jeg fikk snappa hele biffen fra fatet. Helt til Sjølin vrengte hele biffen ut av kjeften min og fjerna hele greia. Igjen sto jeg med bare en ørliten smak av fløtesaus på tunga. Synd og skam, asså. Ja, ja; det blei ikke mye på resten av flokken heller, der dem satt med loffen og fløtesausen til kos på fredagskvelden.

Dem blei litt flinkere til å passe på maten sin etter hvert. Ei tid dreiv jeg på med andre ting jeg fant på kjøkkenet, men det meste smakte ikke godt, så jeg syntes det blei litt kjedelig i lengda. Husker det var gøy et par ganger å flerre kaffeposer og riste kaffe rundt omkring, men jeg gikk lei, asså. Ellers har jeg ikke finni på så mye anna gæernt, men litt svinn må dem jo regne med. Her en dag hadde dem glømt å lukke trappegrinda, så da fikk jeg sjansen til å undersøke Minstemann sin game-boy. Dere skulle hørt Sjøla da hu kom heim! Makan til jamring…. Skravla gikk om at penga bare føyk ut av vinduet 
( sjekka jeg, men så ikke no penger som flaksa av gårde) om komfyren som røyk like før konfirmasjonen, "tellefonen" som sjølin hadde glømt uti regnet, ekstrautgifter til tannlege, kiropraktor og dyrlege, at dem måtte ha ny støvsuger, at dem var pålagt å utbedre en del av elektrisk utstyr ,måtte ha rørlegger og hvem søren som hadde glømt grinda? Gjett om jeg var glad for at samvittigheta mi var rein som snø.. Men ærlig talt, var e så gæernt som hu påsto, er en gameboy bare ei pølse i slaktetida , spør dere meg.

Ellers trudde jeg vi hadde en avtale om at dem ikke skulle forlate huset uten meg de dagene dem er borte om morran. Men i går var det akkurat det dem gjorde. Var`ke lov å ta med bikkjer inn på skoleavslutninger, sa dem. Åsså var Eldstemann heime, men ærlig talt! Jeg blei temmelig forvirra og lei meg. Jeg peip sånn at Eldstemann trudde jeg måtte på do og tok meg på en ekstratur. ( Jeg som aldri i mitt liv har sagt atte jeg må på do) Vel heime, oppdaga jeg at dem hadde glømt meierismøret oppå brødrister`n. Jeg syntes jeg fortjente noe godt ( har sett litt reklame da, veit dere) så jeg karra smørfatet ned på gølvet, jeg. Det smakte herlig, men jø og jø hvor vrient det var å løpe rundt på parketten med smelta smør under labbene etterpå.
Jeg trudde asså , atte dem hadde skjønt såpass at jeg skulle værra med dem på ukedagene.
Asså, dem pleier som oftest å ta meg med. Det beste er helgeturer, hvor dem tenner bål og griller , og jeg får pølser, gå fritt og bade og sånn. Men det er`ke så gæernt å værra med på fotballtreninger og kamper, heller.
Noen av minigutta og jeg har blitt godbusser, og det er alltid noen som kommer bort til meg når dem ikke er inne på bana. Dem sier at jeg er sånn ei god pute. Sjøla sier atte jeg ikke er flink nok til å ikke springe etter unger ennå og atte Minstemann sine klær er i en sånn stand at dem burde hatt rett til grunnstønad. Dem tør ikke la meg og sånne unger som kan herje og springe værra aleine sammen.
Trur det er Sjølas egen feil, jeg. For atte hvem er det som, når det skal skje noe hu mener er kult, har lagt stemmen sin litt sånn høyt og liksom litt glad, sånn som unger høres ut når dem leiker? Sånn YESS, kom igjen, liksom? Dere skjønner hva jeg mener med at dem ikke er lett å forstå, eller?

Vi har hatt litt kommunikasjonstrøbbel forsempel når jeg ikke har villa atte dem skulle strigle meg eller atte jeg ikke har villa heim eller inn eller sånn. Men nå er det en bedre tone mellom oss, asså.
Jeg kan`ke si at jeg elsker strigling og sånn, men det hender at jeg velger å ta en slikk på halsen til Sjøla i stedetfor å bite etter handa hennes. Da blir a glad, da, åsså er e liksom mer koselig.

Jeg er ferdig med grunnkurset og har fått diplom med navnet mitt på. Sjøla fikk beskjed om å stole mer på meg, forsempel slutte å si hva det var hu ville jeg sku gjørra mer enn en gang. Hun er altfor skeptisk, asså, er nok trønder`n i a, det. Nå på mandan, sa a til Sjølin da vi kom heim fra hundetreff at " Åh, du skulle ha sett`n. Så flink. Da vi gikk en runde med to andre hunder og den ene heile tida ville leike med`n, og han fikk lov innimellom, mens jeg kalte`n til meg andre ganger, så hørte `n på meg! Hver gang!!" Hæh! Så forbausa liksom. Sku` ke jeg har lært non ting, jeg da? Er bare det atte hu ikke kan vente at jeg ska værra like konsentrert hele tida, liksom. Som forsempel forrige mandag da vi kom heim og Sjølin spørte åssen det hadde gått, så svarte a at " nei, i dag var`n så ukonsentrert, atte. Fikk ikke kontakt med`n". Herlighet, hva byr dere!? Der var`e den lekre rypa, asså; den lekreste og vakreste nuffetispa man kan tenke seg!! Åsså forventa Sjøla at vi skulle gjørra ei rallyløype? Er`ke lett å skjønne dem, det er det jeg sier, jo. 

Jeg har hørt Sjøla og Sjølin snakke om hva jeg skal gjørra når jeg blir stor. Har`ke inntrykk av at dem er så tente på lydighet eller rally, akkurat. Sjølin mener jeg har krav på å få værra mer i vatn. Tungnem trønder, som ikke har skjønt at han er gift med ei av de største pysene i landet. Jeg hørte hu spørte`n
åssen han mente dette sku` la seg gjørra når kroppen hennes krever minst 25 grader i vatnet, 30 i lufta og strålende sol, og atte det var 8 år sia sist forholda lå sånn til rette.( her er e nok Middelhavsblodet som dominerer) " Våtdrakt" svarte`n. Hu fnyste og sa atte dersom hu skulle i vatnet skulle hu værra garantert at ikke en millimeter av kroppen hennes fraus, ikke ett sekund, engang. Heldigvis har Sjølin lovt meg atte han skal bli med meg og svømme i sommer. 
Nå har Sjøla fått det for seg atte blodsportrening kan værra noe for meg. Så det skal vi prøve neste mandag. Hu sier atte jeg har god nese og atte jeg virker ivrig på å snuse inn alle luktene fra nattlige hagegjester.

Åsså er dem så snodige når det gjelder sikkelet mitt. Dem har sagt fra til folk som skal på besøk at dem på ha på seg klær dem ikke er redde for. Samtidig blir Sjøla litt fornærma på mine vegne fordi atte mange syns det er ekkelt når jeg slenger sikkel gjennom lufta. Jeg har hørt hu har snakka strengt til seg sjøl om atte hu ikke kan forvente at alle setter like stor pris på meg som flokken sjøl, og sammenligna det med atte hu sjøl ikke liker at bikkjer gneldrer og klorer seg opp etter beina hennes. "Jeg setter da ikke like stor pris på alle typer bikkjer, jeg heller, sier a". Åsså hver torsdag, dere, da vasker dem. På kjøkkenet hører jeg Sjølin mumle at han må bytte vaskevatn midt i utvendig vask av skap og sånn og på stua hører jeg Sjøla mumle : " herregud, at det går an!" mens hu vasker dører, karmer og vegger. Hver torsdag hører jeg det samma, asså, fra begge. Det må da bare værra trøndersk lynne, eller? Nei, nå må jeg stikke, Minstemann skal spille vårens siste kamp. Åssen er det med dere andre Bikkjehaugenavkom, sliter dere avogtil med å skjønne folka deres, dere også eller?




Hjertelig hilsen Brumle ( med påholden penn)

(til toppen)


Endelig kom Max til Asker, Espen Pettersen

Etter en tid i tenkeboksen om når det passer å skaffe hund og hvilken rase ble telefonen tatt til Randi etter en titt på hjemmesiden. Det er en telefon vi er veldig glade for at vi tok for ved mine ben ligger en herlig hund som er svart som kull.

Max ble navnet og det passet perfekt. Hos Randi og Ole ble han kalt for enstøingen fordi han likte å ligge for seg selv og ville være selvstendig. Denne karen kom seg fort til rette og man skulle nesten tro at han var ikke hadde vært andre steder enn her hos oss. Max sin beste lekekamerat er vår 2åring som Passer veldig godt på smokken sin etter Max kom til oss. Han er nemlig den beste smokkeknabber vi kjenner og sutter som bare det. Vår sønn har også koseskjerf som Max syns er veldig morsomme å løpe rundt med. Nå som ukene har gått og Max har blitt større lar han smokk og skjerf være, men i et lurt øyeblikk for å få oppmerksomhet slår han til. Gutta går veldig godt sammen og de forstår hverandre veldig godt virker det som.

Vi har også katter som Max syns er et rart vesen og lure på hvorfor ikke de vil leke med han. Etter noen dager ga Max opp lekeprosjektet og nå bryr han seg ikke om at de går rundt labbene hans. Denne karen er en rask elev og skjønte fort at kommer han når vi roper venter noe godt. En mester har han også blitt til å sitte for da vet han hva som venter.

Max sin plass er på soverommet for der får han fred for minsten og kald trekk i pelsen. Ellers er han som andre nuffer, legger seg der han vil og med et brak. Kjøkkenet under matlaging er heller ikke en dum liggeplass syns denne karen og helst oppå benene våre. Bilkjøring er ikke noe problem, er turen for kort blir han nesten snurt fordi han må ut igjen så fort. Max har skjønt at når vi kjører bil sover man med stil.

Vi har også møtt Max sin bror Morten og gjett om det var stas. Morten var den ivrigste og ledet lekingen, men Max skjønte etter hvert hva som skulle gjøres. Det var to utslitte gutter etter en time og lå da side om side, men flere lekemøter blir det for de hadde det så gøy. Tydelig at de kjente hverandre igjen og brødre snakken var i gang.

Dette var litt om oss og vår hverdag med en herlig hund som kommer fra en flott oppretter. Max kunne ikke fått bedre start enn det han fikk hos Randi og Ole. Vi takker de nok en gang og håper kanskje en dag vi står i ringen med en premie.

Viser dere også noen bilder av Max og hans lekekamerat når Max har vært ute på koseskjerf stjeling.




Stor hundekos fra Max sin familie som består av Jonathan, Espen og Linn-Maria

(til toppen)


Bikkjehaugens Frk. Fia

Når vi bestemte oss for at vi ville skaffe oss en nuffe må jeg først takke Randi for tålmodigheten etter lang tids telefonterror. Samt en del andre oppdrettere i Norge…
Jeg brukte telefonen flittig hvert ledige sekund jeg hadde for å snakke med forskjellige oppdrettere, og jeg fikk veldig god kontakt med Randi og Ole på Bikkjehaugen.

Vår begynnelse med nuffer var tøff, men det sjarmtrollet vi fikk i hus mangler sidestykke.
På turen fra Sylling til Bergen var det ikke en lyd fra hunden i det hele tatt, så allerede der fikk vi en god start og følelse for valpen.
Husren ble hun rimelig raskt…. tror jeg(mulig vi har fortrengt noen våte flekker…), men så kom det urinveisproblemer på løpende bånd, og alle andre bekymringer som kunne komme for bekymrede valpekjøpere med voksesmerter, mobbing av husets katter som ikke helt skjønte hvordan noe kunne vokse SÅ raskt, lokalt mesterskap i dytting av møbler, slev som ble ristet av munnvikene og opp i gardiner, vegger og ellers hvor det klarte å få feste…
Urinveisproblemene forsvant delvis etter et par besøk hos veterinær, og helt bort gikk de etter akupunktur! Stor takk til Monica på Sotra!
Det neste som viste seg var en bakfot som ikke var helt bra. Den var skjev og hun vridde haseleddet når hun gikk. Veterinæren kalte det en epifyseskade, og ville operere. Fia ble operert rett før påsken 2003. Foten ble kappet under kneet og vridd noen grader innover, og stiftet på igjen med skinne og nagler…
Vet. Lisbeth Holtet skal ha en stor takk for glimrende oppfølging etter operasjonen, på dagtid og sene kvelder.
Neste utfordring var å bære 55 kg valp(!?) ned trappen ute og støtte henne rundt når hun skulle lufte seg osv…
Dette gikk greit det, og etter en liten uke var vi vel blitt vant til en hund som hinket rundt på 3 ben. Ca 2 uker etter operasjonen løp hun etter kattene ute og hoppet opp på en mur som er nesten meteren høy. Hvilken smerteterskel har disse dyrene?
Hun har dessverre ikke kommet seg helt av dette, men lever i beste velgående selv om hun ikke legger ut på de lengste turene.
Nå fulgte det 4 måneder med rolig opptrening av beina igjen, og heldigvis lite dramatikk.
Utstilling:
Fia ble bare med på 4 utstillinger som valp, og fikk BIR i debuten, slo søsteren sin den dagen, og ble BIM neste dag, slått av Friman, broren, som er grusomt lik Fia….
Siden gikk det jevnt nedover da bakbeina og problemene der ble fremtredende.
Men vi ble bitt av dette da, og kan nesten ikke vente på vår neste mulighet i ringen :
Dyret i huset:
Fia har ikke vaktinstinkt i det hele tatt, i motsetning til hunden vi hadde før som stod og bjeffet FØR folk klarte å ringe på døra. Sover hun foran døren så må du stige over. Det kan ta lang tid fra noen kommer inn til hun forstår at det faktisk er kommet besøk hvis hun ligger og halvsover.
Vi solgte huset vårt på Paradis i januar 2003. I forbindelse med salget fikk vi ekstra oppussing avgangen som ble tilgriset av en blekkpatron som irriterte en stakkars hund. Patronen har nok falt ned på gulvet, og da må den tygges opp, og smaker det dårlig så må det ristes, med det resultatet at en syrelutet komode , 4 gule vegger og furugulvet ble full av sorte flekker. Akkurat det vi trengte nå. :
I nye huset har vi innredet hele 1. planet med lett vaskbare flater. Klok av skade…
Fia stjeler den maten hun kan stjele, men aldri rå fisk eller rått kjøtt av en eller annen grunn. Om vi sitter med ryggen til så avslører hun seg umiddelbart med å viset stolt frem hva hun har klart å ta. Da er matmor vanligvis kjapt frempå og graver tyvegodset ut av gapet, og til dyrets store fortvilelse blir maten kastet, uten at Fia skjønner noe av hvorfor…
Vi har et par skrekkeksempler på hvordan en stue kan se ut etter 6 timer med kjedsomhet og fri tilgang på 2 kg ris, 1 pk havregryn, 1 pk puffet ris og ellers det som kan fjernes fra kjøkkenbenken og fordeles ut i stuen. Sortering av søppel er også en fin hobby når far i huset ikke har lukket kjøkkenskapene igjen. Klok av erfaringer er vi nå blitt flinkere å rydde unna det som hun kan finne av interesse….og det er ikke lite:
Fia med andre hunder/dyr:
Fia liker best små hunder. Jo mindre jo bedre. Andre nuffer er også greit, men store hunder av andre raser er hun mer tilbakeholden til. I kjelleren bor det en liten schaefer, bestevenninna til Fia. Schaeferen tror hun er sjef, men sliter med vekten til Fia. Det hun ikke tar med hurtighet og spenst mot schaeferen tar hun igjen med tyngde. :
Kattene våre, Timon og Zorro er kjekke å ha. Zorro er litt usikker og unngår hunden hvis han kan, mens Timon tror han er, og prøver å være venn med alle, så han har i perioder vært minst like våt som munnvikene til hunden, og har fått sin porsjon med pryl fra andre katter, og så synes Fia det er gøy å løpe etter katten når muligheten byr seg.
Sauer er livsfarlige dyr, i hvert fall så tror Fia det, så sauer kan vi bare glemme å gå nærme. Like greit det, så slipper vi anklager om at hun jager dem.
Vi vet ikke hvor lenge vi har Fia siden vi ikke vet hvordan foten utvikler seg, men en hund med et slikt gemytt og all den gleden vi har hatt med henne, så skal hun får tusle her med oss så lenge hun ikke viser tegn til smerter, og når nye valpen kommer om noen uker fra Randi, så skulle det ikke forundre meg om hun kvikner enda mer til da.
Vi gleder oss som unger alle sammen, og ser at ventetiden nærmer seg slutten.

Med hilsen fra Sunniva, Benedikte, Merete, Trond og FIA!

(til toppen)


Endelig kom Maja, Winnie Gjerdalen

Endelig kom Maja

Å, så koselig det er å ha en nuffe i huset igjen. Etter at Randi ringte oss, og sa at valpene var født, og til vi fikk henne, tok det 6 laaaaange uker. Særlig for Emil, 12 åringen vår. Han krysset i kalenderen vær bidige dag, og telte ned til den store dagen.

Var en stor opplevelse for oss å besøke Randi og Ole, da Maja var 5 uker. Den største opplevelsen for Emil, var vel egentlig de store nuffene. Han hadde hørt at de var store, men at de var så store, var han ikke klar over. Hadde noen fantastiske timer der, med mennesker og dyr. Randi og Ole hadde masse kunnskap og dele med oss.

Så kom da endelig dagen. Var så spennende da vi kom inn på  kjøkkenet på Bikkjehaugen, og en nybadet Maja kom i  mot oss. Vår hund!!

Disse to ukene med Maja, har vært fantastiske. Hun har sjarmert hele storfamilien vår. Alle Emils venner har Maja som bakgrunn på mobiltelefonene sine, og morfar har henne som bakgrunn på PC`n. Det er noe spesielt med New Foundlendere, det er helt klart. Alle blir sjarmert når hun legger hodet på skakke, og titter opp på dem.

Maja er en veldig rolig valp. Sover ofte nesten hele formiddagen. , men en periode på kvelden, er hun rampejente. Biter i alt hun ser. Varer ikke lenge, etter en liten stund, sover hun igjen.

Har funnet sin plass i gangen, under en stol. Enn så lenge, er det plass til henne der. Syntes hun har vokst mye på 2 uker.

I dag har hun hatt sin første dag alene. Jeg tok en tur hjem for å sjekke etter 2,5 time, var litt spent på hvordan det gikk. Den turen kunne jeg spart meg, møtte en skikkelig søvnig hund. Hun hadde nok sovet hele tiden.

Har hatt nuffe før, og det har hele tiden ligget i kortene, at vi skulle ha en igjen. Pippi døde for 10 år siden, men vi har snakket om henne rett som det er. Det er ikke sjelden vi roper Pippi til Maja.

Dette var en liten stemningsrapport fra oss. Som dere skjønner, så storkoser vi oss med det nye familiemedlemmet vårt.


Maja

Stor takk til Randi og Ole for en fantastisk hund!

 

Med hilsen Maja`s matmor.

(til toppen)


Morten's glade familie

Dette brevet er fra en glad familie som har vært heldige å få en flott hannhund fra Bikkjehaugen i forrige uke. Vår fine hannvalp heter Morten, er svartere enn natten (vanskelig å fotografere med andre ord) og har ett flott hvitt felt øverst på brystkassen sin, som vi bare kaller for slipset hans.

Vi kunne ikke vært heldigere med kennel og dens eiere Randi og Ole. Makan til gjestfrihet, hjelp til å velge valp og oppfølging av spørsmål tror jeg man må lete lenge etter!

Valg av valp var litt spesielt for oss, fordi vår eldste sønn på 14 år er funksjonshemmet: uten talespråk bla, men med sine egne lyder som er til tider høye og uventede, og akkurat dette gjorde at vi måtte få en svært rolig og trygg valp.

Etter observasjoner nøye gjort av Randi så har hun funnet akkurat han som egner seg for vår familie tror jeg.
Morten tar det meste helt kult.

Dagen vi kom hjem med ham fant han seg fort til rette på sin plass ved døren til hagen og akkurat den plasseringen har vært veldig grei med tanke på å gjøre fra seg ute. Vi kommer oss med ande ord raskt ut og har hatt svært få "uhell" inne.

Det deilige saueskinnet han har fått etter barna brukes ikke så mye til å ligge på; han foretrekker steingulvet og trekk fra døren, akkurat som vi ble fortalt.

Etter 5 dager dro vi for å besøke Mortens søster og gjennsynsgleden var enorm. Litt røft til tider ,og begge var temmelig lykkelig utkjørte da vi dro hjem igjen.

Her i hagen vår er han nå lommekjent og tiden har definitivt kommet for å bruke "godbiter" noe som fungere veldig bra. Akkurat etter "oppskriften". Nå som snøen kom igjen, var lykken stor over å snuse seg frem nesten på nytt overalt.

Istedet for ett vanlig bur ,så har vi en gjødselbinge som kan taes fra hverandre på dagtid,  fungere den som trappegrind og om natten settes den rundt hjørnet hans som en binge med god plass i. Familiens katt er svært interessant og Morten kan ikke fatte at hun ikke vil leke med ham; han inviterer til dette hver gang de møtes.

Ja, vi har fine dager og gleder oss til å bygge videre på det fine potensialet han har via valpekurs etc.

Hilsen fra Mortens familie.

(til toppen)


En fortelling om våre nuffer, Tove Lien

Siden vi har 3 nuffer fra Bikkjehaugen, er det vel på tide at vi skriver noen ord. Dolly, den første nuffen fikk vi som fòrhund ved en tilfeldighet. Min venninne Aud skulle på utstilling med sin nuffe og mannen min skulle dit å se. Der møtte han Randi og Ola som hadde pappaen til Auds hund. De fortalte at de hadde fått tilbake en hund som skulle omplasseres. Den kunne han få på fòr. Han hadde ønsket seg en stor hund lenge, men fruen sa nei. Jeg syntes at vi hadde dyr nok med 3 shih tzu, 1 collie og 12 perserkatter. Mandag etter utstillingen gikk jeg med på å reise til Lier for å se på hunden. Som sagt så gjort. Vi falt totalt for Dolly. En alle tiders nuffe, snill og god. Vi kom hjem sent på kvelden, hun gikk rett inn og ble venn med alle de andre dyra i huset. Skulle tro at hun hadde bodd hos oss bestandig. Hun ligger ved siden av senga vår, snorker som et uvær. Men hun har en stor uvane. Hun stjeler mat. Har knabbet en hel skinkestek to ganger (vi lærer aldri). Verst var det når hun åpnet stekeovnen og tok ut et kyllinglår mens det stekte. For ca.1 år siden fikk hun 10 valper og vi måtte naturligvis ha en valp. Sånn kom Bikkjehaugen's Juvel den sorte til oss. Hun er nok litt villere enn sin mor, men snill og god. Så fikk Randi og Ola et kull med sort/hvite valper og da de ville ha fòrvert til  Bikkjehaugen's Kasandra tok vi henne også. Men der fikk vi virkelig kjørt oss. Det  var litt av en rampunge. Vi har kjøpt ny sofa, telefon, fjernkonroll osv.... Vinduene våre ser ikke ut.... Men vi elsker jo disse nuffene våre og jeg skal love at du føler deg veldig trygg med 3 store nuffer. Vi er ikke plaget med selgere lenger. Vi går lange turer i skogen hver dag. Deilig og komme seg ut i skog og mark. Jeg synes ikke at de sikler så mye. Det blir mest når de drikker eller spiser. De yngste er nå 1år og har roet seg veldig. De ødelegger ingenting nå. Det gjelder og holde ut valpetiden. Jeg er kjempeglad for at vi fikk hunder fra Bikkjehaugen. Hyggeligere og gjestfriere folk skal man lete lenge etter. Hundene deres har det alle tiders, noe som er veldig viktig når en skal skaffe seg hund. 


Juvel med de grusomme vinduene


Kasandra


Her er et bilde med alle tre

 

Hilsen fra matmor til Dolly, Juvel og Kasandra.

(til toppen)


Et innlegg fra Brumle's matmor, Runi Neergaard.

Da vår familie var i den fasen hvor vi vurderte kjøp av newfoundlandshund, støvsugde jeg norske nettsider og oppsøkte biblioteket for å finne litteratur om denne rasen.
På biblioteket fant jeg kun en gammel dansk bok: " boken om newfoundlandshunden" , og som ga litt informasjon, men ikke tilstrekkelig for oss. Vi telefonerte og mailet til oppdrettere, og fikk på denne måten satt sammen nok informasjon til å vurdere kjøp. Jeg la merke til denne siden, og tenkte det var synd at ingen hadde tatt opp hansken til Randi og Ole, slik at andre kunne få litt innblikk i hvordan hverdagen med en slik type hund kan forløpe. 
I forrige uke oppfordret Randi meg til å sende inn stoff til denne siden og da jeg har lyst til at siden skal opp og stå, sender jeg herved første " brev" med en liten presentasjon av vår nuffegutt, Brumle. ( Bikkjehaugens Legolas av Miyake)

 
Brumle 8 uker

Brumle er født på Bikkjehaugen 27.april- 04.( L-kullet) 

Vi hentet ham første helgen i skoleferien. Vi var svært spente på hvordan han ville takle kjøreturen fra Sylling til Molde.
Han klynket en liten stund ( frem til vi kom til Europaveien) for så å falle til ro helt frem til Trollveggen, hvor han ble litt urolig. Vi var imponerte og lettet over hvor greit det hadde gått. Vi delte ferien mellom oss, slik at han hadde noen hjemme hos seg til skolestart i aug. Vi hadde hørt at nuffer kunne være litt trege mht. renslighet, men med Brumle gikk dette raskt og smertefritt. I en måneds tid etter at han ble overlatt alene på dagtid, dro vi hjem og tilbrakte lunsjpausen sammen med ham. Etter dette har han vært alene frem til eldstemann kommer hjem i halv-tre tiden. Like greit gikk det ikke om natten. Sånn i 4-5 tiden begynte Brumle å klynke og hyle. Vi forsøkte å stå han av, men ettersom matmor lå på ank også enkelte netter han ikke ga lyd fra seg, krøp vi til korset og lot ham sove på soverommet. Siden den gang er det vi som må vekke hunden. I helgene kan han sove til i 10-10.30 tiden, så den karen må ha selskapsblære. Han har aldri forsøkt å komme opp i sengen vår. Ellers er det lite lyd i ham. Bjeffer ikke i bil eller når det kommer noen. Ved kos/ lek, kan han " maleknurre".
 
Vi prøver å være i forkant med å plukke bort gjenstander han kan være interessert i, men det er ikke alltid vi har vært like flinke til å huske alt, samt hvor langt han rekker med den etterhvert så store kroppen sin. En tid var han stadig på hogget etter matavfallet i skapet. Vi lot oss gang på gang lure av hans rolige væremåte, før han satte inn et kjapt haiangrep og flerret papirposen. Han er altetende og virker spesielt sulten like etter å ha fått mat, som om måltidet så vidt har pirret smaksorganene hans. 
Etter en rolig periode i forhold til matstjeling, og hvor jeg skrev til Randi at han er så rolig at vi blir litt glade når han gjør rampestreker, har han i dag funnet mange anledninger til å glede oss. Da vi ryddet av frokostbordet, og snudde ryggen til et øyeblikk, rappet han et rundstykke. Han fortsatte med å rappe sofaputer, penner, hyssingnøster og var mer yr enn han vanligvis er.  Også på tur hadde han i dag et forbløffende tempo til ham å være og var i slag til å erte minstemann med å dra av ham en vott og stikke av med. 
 
Han er utrolig godslig, vennlig og sta. Når jeg skriver " er" er det hvordan vi oppfatter ham, ettersom vi ikke egentlig kan vite hvordan han " er". 
Han har blitt mer og mer "kjærlig" ettersom tiden har gått; vi opplevde ham som litt reservert i starten. Hans kjærlighetsuttrykk hvor han kan legge hodet i fanget eller ta en skikkelig sveip med tunga, oppfattes ikke bestandig positivt av utenforstående, som ikke synes om å få klærne skummet av sikkel.
For oss som trives med nuffen vår, sier minstemann at han ikke trenger hårgele og mor selv har ikke behov for oppstrammende ansiktsmasker.
TV- skjerm og vinduer bærer preg av at Brumle har vært i nærheten, og det hender vi blir våt bak etter å ha satt oss på en kjøkkenstol Brumle nettopp har undersøkt, særlig etter å ha drukket vann. Det har blitt mindre pentøybruk etter familieforøkelsen.
 
Da han var liten valp, lengtet jeg etter at han skulle bli større, fordi så mange skulle ta på ham og tom.tok med småbarn bort til teddybjørnen. Han har alltid hatt hang til å nappe/ småbite, så det var ikke alltid like gøy. Når han nå kjenner lysten til å nappe, henter han en gjenstand han bærer rundt på. Dette gjelder særlig ved hjemkomster av fam. medlemmer. Når vi voksne kommer hjem, finner vi ofte en sko eller vedkubbe gjenglemt på plenen; en etterlatenskap etter eldstemanns hjemkomst.
Nå når han er større, opplever vi at flere av minstemanns venner er redd hunden, og ikke alle har klart å finne ut av det med ham. Heldigvis har den gutten som er mest på besøk, gjennom det å gi hunden godbiter, få ham til å sette seg, leke med ham fått et veldig godt forhold til ham.
Selv synes mor det er kjekt med en stor hund. På turer i skogen med kun en hodelykt og grantrær rundt, kjennes det av og til litt utrygt. Det var en grei opplevelse en kveld hvor en mann skvatt da han så oss, og utbrøt " oj, for  en stor hund"; vanligvis har det vært jeg som har kveppet til ved møter i mørket.
 
Dessverre har han ingen testikler på plass, og det er nå ikke ut som om det vil skje. Dersom det er andre hundeeiere som har erfaring med dette, hadde det vært OK om dere hadde delt disse med oss. Jeg tenker da på erfaringer med operasjon/ ikke operasjon, kreftfare o.l.
 
Som Randi og Ole skrev i forbindelse med valpesiden- har man en slik hund har man alltid noe å skrive om. Selv har jeg sendt mange mailer til Randi om hva Brumle har gjort og opplevd, om bekymringer rundt ditt eller datt, og alltid fått raskt svar tilbake.  
Det er ikke like interessant for venner som ikke har slik hund, å bli underholdt med den ene historien etter den andre om hvor enestående og fantastisk nuffen er. Kanskje kan slike historier deles mellom  andre nuffeeiere. Selv er jeg i allfall svært nysgjerrig mht. å høre om andres hverdagsliv med nuffer. Noen av dere har jo også lang erfaring med nuffer, og som kunne vært OK for oss mindre erfarne å få tatt del i.
 
Med hilsen Brumles matmor.


Brumle

(til toppen)