 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
  |
Hverdagsliv
Her har vi laget en side hvor vi skriver litt fra hverdagslivet med det og ha hund.
Det kommer kanskje ikke til og bli de helt store begivenhetene, men hverdagen består heldig hvis mest av de små trivielle tingene.
Innhold:
Vinteren 2010
Sylling 24.11 08
Stemningsbilder fra "bikkjehaugen's " utstillingsleir
Sommer og sommerbilder - 2006
Vi på Bikkjehaugen vektlegger trygge og sosiale familiehunder
Nye ord i nytt år (2005)
Noen ord fra november 2003
Så var vinteren med stor V her. Så mye snø og kulde som vi ikke har hatt på lenge.
Og vi er glade for det, så rent og fint. Når du har en gjeng med hundelabber er det greit når ikke søle og regn er det som domminerer mest.
Hundeflokken er glad i å gå på tur, bare menneskelederen går først og tråkker løype.
Ingen av hundene gikk forbi meg nei, mor måtte lage vei!
Lenge siden det har blitt skrevet noe her nå.
Flokken øker og det går mere tid til alt som har med hundeholdet og gjøre.
Heldigvis er det greie hunder, så fortsatt har vi dem samlet i en flokk. Vi tar bare ut de tispene som har løpetid og setter de i lag et annet sted litt fra de andre.
Mattilsynet kom hit på besøk, de skulle ha et prosjekt som skulle kartlegge store hundehold.
Og det har jeg etterlyst lenge. Når vi ser fra tid til annen hva som virkelig er hverdagen til mange hunder er det på tide at det blir lagt noen minimums normer for og drive store kenneler.
Jeg forsøker å legge ved attesten vi fikk. Den ble jeg stolt av, men vi vet med oss selv at vi har gode forhold her på gården til hundehold. Likevel morro og få det bekreftet.
Vi har hatt et travelt uts.år, med mange oppturer og noen nedturer.
Det har vært svært gjevt å ligge på første plass som oppdretter på bamselisten til norsk kennelklubb gjennom store deler av året. Litt surt og bli slått på målstreken, men når det er gode hunder som står foran, gjør det ikke så vondt. S å vi sender de beste gratulasjoner til Terje Lindstrøm og deres buhunder.
Ja, som sagt så har vi hatt et nokså driftig år, med flere valpekull og nye valpekjøpere. Håper at de fleste er fornøyd med det nye familiemedlemmet. Desverre så blir det fra tid til annen noen som får litt helseproblemer med valpen, og det er alltid trist.
Stort sett så ordner det seg, og folk er flinke til å sørge for best mulig behandling av valpen.
Så det er vi glade for.
Dette året har vi også vært behjelpelig med å finne noen nye hjem til hunder som er solgt fra oss.
Det er mange årsaker til at folk ikke lenger kan ha hunden hos seg, og da er det lurt at vi som oppdretter blir koblet inn. Vi har større sjangs til å finne passende nye eiere.
Så dette har gått greit.
Det kommer også stadig flere "nuffeeiere" hit for å få badet og klippet hunden sin, og det er bra. Mange er ikke fine å se på når de kommer og når de reiser herfra er det nesten så eierene ikke kjenner igjen hunden sin. Det er nesten som et kunstverk hver gang. Og da er det samtidig lettere for eieren å fortsette pelspleien, når alt ikke bare er tjafser.
Og det er en mye bedre reklame for rasen at det går mange flere velstelte hunder rundt om. Jeg vet ikke hvor mange som sier at de nuffene de har vært i kontakt lukter vondt, og de lurer på om det er vanlig. Da sier jeg som sant er at vi hadde vel luktet vondt vi også, hvis badet besto av en gang i året (enten det trengtes eller ikke):):):):)
Vi var i sverige på uts en gang i høst. Da kom det gående et par rundt ringen. Og han var svært provoserende. Jeg hørte han si med høy røst "Ja,vi kan kjenne på lukten hvem ring vi har kommet til" Jeg svarte han skarp "hva mener du med det" "jo det luktet jo alltid vondt av newfounlenderen"
Da kunne jeg ikke dy meg, og svarte tilbake at han hadde vel ikke luktet godt han heller hvis ikke han badet. Det er da vel ikke ikke rasen sin feil at folk ikke holder dem rene.
Det ville lukte vondt av et hvert individ hvis de aldri fikk seg et bad og ble stelt.
Ja, temprament har vi når det gjelder disse kjære dyrene våre.
Så det her var noen ord om 2008
Hilsen Randi&Ole
Stemningsbilder fra "bikkjehaugen's " utstillingsleir.
"Camp" Bikkjehaugen
Hei.
2006 er godt i gang og nå får jeg forsøke og skrive noen ord fra kennelen her.
Flokken vokser; det er utrolig vanskelig og begrense seg når det gjelder og holde igjen valper etter
spennende kombinasjoner.
Er ikke vannhund for ingenting..
Av de seks siste hundene, har jeg en i sameie med min utmerkede nye "handler" Adriane. Hun er et funn når det gjelder både adferd på hund og handling i ringen.
Hun har fått Texas, en valp etter Krambjørnen's Let's Play it My way og Black Pride Adonis From Skipper's
(Charlie). Jeg har søsteren her i kennelen. Prima Vera har jeg på fôr hos en familie i nærheten.
Da blir det bare fire unghunder igjen her og det er nok og prege og oppdra.
Jeg synes vi er godt igang med å få til gode newfoundlendere og valpekjøperne er fornøyde.
Og vi med valpekjøperne. Ikke alltid like lett og være sikker på om valpene får det godt, men jeg blir like overrasket hver gang jeg har tvilt litt.
For de jeg er mest usikker på, blir ofte de beste hundeeiere en kan ønske seg.
De er nemlig ikke redd for og spørre og tar til seg råd fra en velmenende oppdretter.
Noen vil kanskje si at med så mange kull som vi har hatt i det siste,
blir det ikke mulig og følge opp valpekjøperne. Det er ikke tilfelle, for her får hver og en så mye oppfølging de vil.
Så lenge de tar kontakt med oss ,så er vi der med råd og vink. Koselig er det også når de ringer bare for og prate om hvor heldig de er,
som har blitt eier av en herlig Newfoundlender.
Vi vil også benytte anledningen her til og takke alle valpekjøperne for de koselige innleggene på valpekjøpers
side. Jeg har fortalt at de ikke er nødt til og skryte av oss og valpen,
det skal være deres side. Både på godt og vondt.
Vi vil fortsette med og satse på spennende hunder, selv om det betyr en del reising.
Nå har vi fått kjøpt oss en bo-bil, så nå kan vi i hvertfall få oss litt mat under reisen.
Det blir ofte i hui og hast selv om vi er godt planlagt. Vi må vente på blodprøven av tispen,
den blir tatt på veterinærhøyskolen. Vi kan ikke få tatt den for tidlig,
da er det ikke så lett og fastslå akkurat tidspunkt. Veterinærhøyskolen i Oslo er viden bekjent i Europa på hvor dyktige de er med
reproduksjon. Og det er fint og høre, når vi kommer fram til hannhund. Og Ole har
investert i et GPS anlegg ,så da blir det lettere og finne fram i verden også.
Vi er jo så heldig at vi bor i en storfamilie, så vi har alltid hjelp med hundene når vi må avgårde.
Datterdatteren vår er en ivrig og svært talentfull sprangrytter, så der går det i ridning og atter ridning.
Hun har tre hester og ri hver dag, så det er ingen fritidsproblem her. Hun og faren hennes er stort sett på farten hver helg på stevner de også.
Så da er det Unni (datteren vår) som er hjemme og passer hunder og de andre to barna som er her.
Det var noen som lurte på om vi pusset opp huset her; da svarte jeg at "nei ,her driver vi både med hest og
hund, så penger til huset får komme senere. Det er dyre hobbyer begge
deler, så penger til overs blir det ikke, men det gjør ingen ting. Så lenge hjulet går rundt er vi fornøyd.
Da får alle ha en god sommer
Hilsen Randi & Ole
Vi på Bikkjehaugen vektlegger trygge og sosiale familiehunder
Her er noen stemningsbilder fra hverdagslivet. Det er kanskje noen som lurer på hvordan det er mulig å håndtere så mange hunder som vi har her på kennelen. Hemmeligheten er nok at vi lever i en storfamilie og derfor har god hjelp fra barnebarna og deres venner. Som kjent, der det er barn, er det ofte mange aktiviteter. Her er det hesteridning, høydehopp med hunder og kaninløp i sann forening. Derfor blir det ikke så vanskelig og prege hundene og gi dem litt mangfold i hverdagen. Skoleturer og skoleavslutning står også på programmet.
Hvem sier at jeg ikke kan ha min egen lille hest?
Når det er ridetur er det stor deltakelse
Entusiastiske barnebarn engasjerer seg mer enn gjerne i å ta hånd om hundene.
Hunder fra vår kennel er vokst opp med folk og fe. Denne grunnoppdragelsen gir dem et godt utgangspunkt når de får ny eier.
Vi avler hunder som fra første stund forholder seg til mennesker i alle aldre som bryr seg om dem.
Dessuten bor vi på en gård hvor det er andre dyr, noe som også bidrar til sunne hunder.
Hei .
Godt nyttår.
Heldighvis er vi kommet over i 2005.Og det årstallet har jeg godt og ventet på i over et år, det har nok vært det værste året for meg og komme meg i gjennom når det gjelder hundeutstillinger .Når en først er hekta på dette livet blir det nærmest som rus avhengig og regne .Det og føle spenningen når en står der med en nystelt og i mitt syn flott ”Nuffe”og vente på hva dommeren gjør. Blir vi plassert el…og jo jeg gleder meg til og komme tilbake i ringen.
Da jeg ikke fikk stilt hunder
foregående år så har vi her på Bikkjehaugen vært nokså produktive,
vi har fem nye hunder her som vi har stor forventning til.
En har vi vært så heldige og få kjøpt
fra Skippers kennel i Ungaren”
Goodwill Hunting ”han er ni mnd . Det knytter seg store forventninger
til han, så jeg er redd fallhøyden blir stor hvis det blir noe galt med
han .Foreløpig utvikler han seg bra.
Så har vi beholdt to avkom etter Issey, Lord OF THE RING og LONG TRIPP .Her var vi helt på grensen mellom Ungaren og Østerike, derfor navnet Long Tripp.
Og det var virkelig en lang reise i dobbel forstand. For på grunn av helgen fikk ikke vi tatt noen brunst test på veterinærskolen før på mandag(En test som viser hvor langt tispa er kommet i løpet).Klokken to fikk vi svaret og veterinæren sa vi måtte få innsiminert på tirsdag kveld. Vi hadde over to hundre mil og kjøre. Rakk vi dette? Vi la i vei. Tro det eller ei, men etter 28 timers kjøring i ett strekk var vi fremme, ingen søvn og bare mat vi kunne spise mens vi kjørte. Vi fikk insiminert tirsdag kveld kl. 11.30, og syv valper ble resultatet pluss en bil-reparasjon på 25000 kroner, bilen hadde ikke tålt hardkjøret. Trøstelagret i klutsjen var smeltet. Vi kom akkurat inn på danskeferja heldigvis.
Jeg må si at ventetiden etter på, om
Issey var drektig, var ei slitsom tid. Jeg hadde mareritt og våknet om
natten at det var noen som sa til meg "Tispa de er tom". Nei,
det var nervepirrende.
Den fjerde hunden vi har beholdt er en
hannhund etter Blenda. Han er hvit/sort,og heter Kompis .Og den
femte hunden har vi byttet
til oss med en Issey valp hos Norstjernens kennel
i Sverige, Margarethe Schlytter
(Maggan).
Hun går under navnet Silja her, og lever sammen med Kompis inne hos datteren min. Vi bor vegg i vegg.
Vi kunne ikke ha fem stk i samme alder
på et sted, de skal jo preges også.
Så datteren min kommer til meg helt
fortvilet da valpene var i fem, seks mnd alder og sier hun forstår
valpekjøpere som fortviler over hunden sin
i den alder. Som hun sier, hadde ikke jeg hatt ”Nuffe ”før ,så
hadde jeg gitt opp. De er så oppfinnsomme og det er ikke en sko som ikke
er dratt utover plenen. Når ungene skulle på skolen om morgnen ,var det
et virvar før de fant skoene sine igjen. Etter et par måneder
rettet det seg, nå har mesteparten roet seg.
For tiden bor det fjorten hunder på kennelen her,og det er nok og henge fingerene i. For her hos oss er det hundene som er i fokus, de blir alle behandlet som det individet de er.
Vi har innredet hele kjelleretg. om
til praktiske hunderom ,der er det baderom, og her står vi og føner,
klipper og steller hundene. Noen skal stelles til uts. andre skal ha
hverdagsstellet. Alltid noe og holde på med. Vet dere forresten hvor lang
tid vi bruker på en hund som skal på uts. Fire timer fra bading til
ferdig tørket og klippet hund. Så det blir mange timer ,men det er rene
rekrasjonen hvis en er litt
stresset. For når vi holder på kan vi la tankene gå ,og så får vi
rett som det er et slafs i ansiktet av en hund som koser seg.
En Nefoundlands hund er veldig sosial,
derfor har vi alle hundene oppe hos oss på skift, alltid fire fem stk.
Alle liker og ligge rundt bena våres inne i stuen. Så hvis noen tror en
trenger stor plass til en slik stor hund, tar de feil. Plassen rundt
stuebordet er nok. Det hender bordet blir dyttet til midt ute på gulvet,
for alle vil ha plass der. Ha aldri annet en en løper på bordet, de
andre dukene blir dyttet ned når hundene går rundt og legger dette store
hodet på bordet for og se om det kunne være noe og spise der. Så en duk
midt på bordet får som oftest ligge i fred.
Hei
Jeg har valgt og starte denne siden med og prøve og sette ord på en sak som har gjort meg betenkt over det og skal lykkes med og nå til topps med en hund. Jeg gjør oppmerksom på at dette er mine personlige synspunkter og oppfattelse av som har skjedd meg og min hund.
Veien mot Internasjonal champion
Jeg har lyst til å skrive litt om mine betraktninger omkring det å lykkes med en hund, og nå fram til et internasjonalt championat.
Jeg fikk min første newfoundlandshund i 1996, og har siden vært en ivrig utstiller. Jeg tror ikke det er mange som har reist flere mil i forbindelse med hundeutstilling enn det vi har gjort. Det har medført mange koselige turer og ikke minst mange nye bekjentskaper og venner. De første årene stilte vi hunder vi hadde kjøpt fra andre oppdrettere, siden har det blitt egne hunder fra eget oppdrett. Det jeg vil skrive om her gjelder en spesiell hund og dens vei fram mot hans championat. Hundens navn er Bikkjehaugens Amandus Bamsegutt
Amandus er en hund som jeg fikk i mitt første kull, han var hvit/svart. Han var svartere enn det som var ønskelig for den fargevarianten, og siden dette var mitt første kull og jeg var ny som oppdretter, valgte jeg å selge ham. Jeg fikk han tilbake da han var ca. ett og et halvt år. En liten villmann kan en mildt sagt si. Jeg så straks hvilket potensial han hadde: stor og kraftig med ett flott hode. Jeg var blitt fortalt av andre oppdrettere at han var for svart og trodde det ville bli vanskelig å stille ham ut. Heldigvis var det en oppdretter som kom til meg med ett utenlandsk blad med newfoundlender og der var det flere hunder lik Amandus som var champion. Det fikk meg til å melde han på den første utstillingen hans. De fleste "nuffefolkene" som så ham, syntes det var en flott hund. På den andre utstillingen han ble stilt, en spesialutstilling, ble han BIR.
Da var vi i gang. Amandus ble norsk champion bare litt over to år, svensk champion utpå våren samme år og finsk året etter. Dette ble for mye for enkelte innen newfoundlandshund-miljøet. Ryktene begynte å gå om hvilket "forferdelig" gemytt det var på den hunden. Vi fortsatte å vinne, og jeg tror vi klarte og samle tre CACIB på et år. Da det ikke nyttet å skylde på gemyttet, så var det fargen hans det var så forferdelig å vinne med. Jeg tror dette var med på at det ble tatt opp på et dommerseminar i regi Newfoundlandshundklubben. Der ble det fastslått at slike fargevarianter som Amandus, ikke skulle kvalifisere for utdeling av CK. De påpekte at det står i standarden for newfounlandshunden. Jeg har undersøkt litt om det og det står ikke nedtegnet noe i den Canadiske standarden, som FCI forholder seg til. Så jeg vet ikke om det er en særnorsk standard som er ute og går her, og på hvilket grunnlag den er fattet.
Dette førte til at jeg måtte velge dommere med litt mer omhu. Enkelte av de norske og svenske dommerne valgte å følge rådet fra dommerseminaret, så da ble det ikke noe CK å få fra dem. Jeg har jo merket meg at den samme fargevarianten blir belønnet med CK og til og med har vunnet i Sverige av de samme dommerne som velger å ikke gi Amandus CK. Så da spør jeg meg om hva dette går ut på. Jeg kan respektere dommere som mener at fargevarianten er for svart, men da bør de være konsekvente.
Selv om det var mange som engasjerte seg i å få satt en stopper for vår utstillingskarriere, så oppnådde Amandus å bli internasjonal champion i Finland i år. Sånn sett så var det moro, og vi har fått mange gratulasjoner fra folk som kan sette sin egen misunnelse til side og glede seg over en fin newfoundlandshund.
Så vil jeg sette noen ord på den saken som har versert om meg og utstillingsforbudet jeg har pådratt meg. Det har seg sånn at jeg har blitt beskyldt for å ha brukt en forferdelig kjeft på dommere i ringen, jeg skal bl.a. ha ropt "jævla dommer" til en og ellers ha opptrådt på en sånn måte at det var helt uakseptabelt. Videre skal jeg på en newfoundlandshundutstilling ha gått rundt på plassen og fortalt alle og enhver hvilke dommere de ikke burde stille for. Jeg skal også ha kalt andre hunder som har vunnet at de så ut som hengekøyer og verre var. Jeg var vist "viden" kjent for min oppførsel, så her var det ikke annet og gjøre enn og gi meg utstillingsforbud .Da det ikke er lett og renvaske seg for slike beskyldninger, er det bare for meg og akseptere forbudet , så nå har jeg begynt nedtellingen til jeg kan stille igjen.
Hadde bare ting stoppet der, men nei da, nå går sladderen som aldri før. Og det denne historien viser er at blir en løgn fortalt mange nok ganger, så blir det en "sannhet".
Noen mener at straffen kunne vært fra tre til fem år(da er vel Amandus ute av bilde), andre fikk meg ikke fort nok ut i karantene. Det var en "elskverdig" dame som fortalte ringsekretæren på den nest siste utstillingen jeg var på at jeg dessverre hadde utstillingsforbud, og burde få meg ut av ringen. Dessverre for den damen hadde ikke forbudet trådt i kraft enda. Og dette er av de samme folkene som maner til å lage en god stemning rundt ringen. Kanskje lurt å begynne med seg selv?
Så det jeg har opplevd siden jeg fikk tilbake Amandus er renspikket mobbing, ikke rart vi aldri får bukt med det på skolene, barn lærer av voksne. Jeg tror jeg kunne brukt mange av de gamle ordtak i det som skjer rundt om i hundemiljøet. Det ene som kan passe er "kast ikke stein når du sitter i glasshus" Et annet er "Hvis du peker en finger mot noen ,så vent deg tre tilbake"
Jeg lar meg ikke knekke av ondsinnede rykter, så jeg kommer tilbake om et år. I mellomtiden er det mange kjempekoslige newfoundlanshundefolk som hjelper meg og stiller ut, så nå vet jeg hvem som er ens venner. Til de som står på sidelinjen av denne saken, har jeg bare lyst til og si "en skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv". En liten tankevekker.
Hilsen Randi
November 2003